Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Professor Francesco d’Errico ses her med gravepinner fra san-folk. (Foto: (Bilde gjengitt med tillatelse fra Francesco d’Errico og Lucinda Backwell))
Om San-folket
Folkegruppe i Kalahariørkenen i Botswana og Namibia. Noen lever også i grenseområder mellom Angola, Zambia, Zimbabwe og Sør-Afrika.
Det har vært vanlig å framstille san som tradisjonelle nomadiske jegere og sankere.
Nyere forskning tyder imidlertid på at san gjennom tidene har vekslet mellom jakt og sanking, husdyrhold og noe jordbruk – og kombinasjoner av disse.
Det er flere grunner til at san ikke lenger lever på tradisjonelt vis. Før koloniseringen (1652) holdt de til i mer fruktbare distrikter, som de er blitt fortrengt fra gjennom århundrer. I nyere tid er de også i stor grad blitt fordrevet fra sine ørkenområder.
Som diskriminert og fattig minoritet med små ressurser, har de ikke mulighet til selv å starte jordbruk eller kveghold i større skala.
Majoriteten lever som blant annet gjetere, landarbeidere og andre typer løsarbeidere for bønder og kvegeiere.
San har over hele sitt tidligere utbredelsesområde etterlatt mengder av bergmalerier som viser jakt, dyr og andre motiver. De minner om hulemalerier fra eldre steinalder i Europa.
Verktøy, redskaper og pynteting som tidligere er gravd fram fra hulen Border Cave i Lebombo-fjellene, er nå datert og analysert.
Funnene viser at atferd og redskapsbruk som kjennetegner jeger- og samlerkulturen san, for 20 000 år siden, ble brukt av folk i det sørlige Afrika mye tidligere.
- Vi kan se en kontinuitet, altså trekke opp en linje i materiell kultur, fra mennesker som levde i Sør-Arfrika for 44 000 år siden, og framover til san-kulturen.
Det sier professor Franceso d'Errico til forskning.no
Han er førsteforfatter på den nye studien fra et internasjonalt forskerteam, som nettopp er publisert i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences.
d'Errico er tilknyttet Universitetet i Bergen i en bistilling, og har Université Bordeaux 1 i Frankrike som hovedarbeidsgiver.
Effektive og kunnskapsrike
- San-folket klarte å tilpasse seg med stor suksess for 20 000 år siden. De hadde effektive, lette verktøy. De kunne bevege seg raskt, og hadde gode jaktkunnskaper, sier d’Errico.
Det lever ennå san-folk i Afrika, men som en utsatt minoritet med små ressurser har de gjennom århundrer, og inn i vår tid, vært i en presset levesituasjon.
For eksempel ble mange drept og fordrevet og utbredelsesområder ble kraftig innskrenket ved den brutale nederlandske koloniserningen i 1652.
Jegere med giftpiler
Selv om san-folk ikke lenger lever slik de tradisjonelt gjorde i tidligere tider, har noen av de gamle teknikkene vist seg svært levedyktige - og blitt brukt nesten helt fram til i dag.
Dette gjelder blant annet smarte jaktteknikker. San-folk var blant annet tidlig ute med å benytte giftpiler til jakt, noe som også ses hos sørafrikanere for 44 000 år siden, viser de nye funnene.
a) Trebiter brukt til å påføre gift på pilspisser. b) Tre med rester av det som har vært en klebrig blanding med innslag av svært giftig ricin-syre, utvunnet fra kristpalme. c) innretning brukt av San-folk til å påføre gift. d) klumper med bivoks fra Border Cave med innhold av kvae fra treplanten Euphorbia tirucalli og trolig egg, tvunnet sammen med vekster. e) Pilspisser av ben fra Border Cave. F) Her har San-folk fra Kalahari festet pilspisser.) (Foto: (Bilde gjengitt med tillatelse fra Francesco d’Errico og Lucinda Backwell).)
Såkalte gravepinner var også utbredt så tidlig, viser analysen. De representerte et slags universalverktøy.
De kunne fungere som våpen for drepe slanger eller kaniner, eller som navnet nettopp antyder; til å grave i jorden. Hensikten kunne dels være å få opp vekster, men også finne fram til giftige larver.
Disse ble knust, og den giftige røren smurt utover pilspissene. I tillegg har forskerne funnet klumper av bivoks med gift fra planter.
d’Errico og kollleger påpeker at dette er den eldste kjente bruk av bivoks. I tillegg har forskerne funnet pyntegjenstander, for eksempel av skjell.
Dukker opp - og forsvinner
Annonse
Forskerne har ønsket å belyse et kjernespørsmål i menneskets utvikling, det som handler om når førhistoriske kulturer begynte å utvikle mer moderne trekk som vi også ser senere.
Bilde a) viser smykkedeler kvinner fra san-kulturen I Kalahari laget av eggeskall fra struts. Forskerne mener disse smykkene er inntil 44 865 år gamle. Motiv b) viser en kvinne som former smykker med gamle verktøy, et horn fra dyr og en steinambolt. C) viser en enkel tredrill for gjennmboring av skall, mens kvinnen deretter (d) plasserer smykkedelene på en snor av plantemateriale. Til slutt ser vi på motiv e) at spisse kanter rundes med en stein. (Foto gjengitt med tillatelse fra Lucinda Backwell/PNAS) (Foto: (Foto gjengitt med tillatelse fra Lucinda Backwell/PNAS))
Det finnes riktignok eksempler på kunsteriske uttrykksformer, og ganske sofistikert verktøybruk hos mennesket allerede for rundt 80 00 år siden.
Men så virker det som denne bruken avtar og forsvinner igjen, heter det i innledningen til studien.
- Mye av dette forsvant, og fra cirka 70 000 år siden til cirka 44 000 år siden vet vi ikke hva som skjedde. Selv om mennesker som levde da kan ha vært på et høyt nivå kan den moderne kulturen de representerte ha mislyktes, for eksempel på grunn av klimaet, sier d’Errico.
I hvert fall har forskerne slitt med å finne slike spor, inntil man har støtt på jeger- og sankerkulturen San for rundt 20 000 år siden.
- De tidligste tegnene på moderne kultur kan altså etter hvert ha ha blitt borte, før den senere igjen ble etablert med et mer solid fotbeste, påpeker d’Errico og kolleger i studien.
Referanse:
Early evidence of San material culture represented by organic artifacts from Border Cave, South Africa. Francesco d’Errico, m.fl. Proceedings of the National Academy of Sciences, 2012. Sammendrag.
