Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Arkeologer kan finne vitner om krig i form av våpen, skader på skjeletter, gruppegraver og befestede bosteder. På den annen side er ikke skader på et skjelett nok til å konkludere med krig, advarer forskerne bak undersøkelsen. (Foto: Douglas P. Fry)
Ligger kriging i menneskets natur?
Noen forskere mener våre tidlige forferde allerede for lenge siden hadde utviklet en praksis med å angripe andre menneskegrupper, skriver forskerne Douglas Fry og Patric Söderberg i denne ukas utgave av Science.
Synet er basert dels på forskning på de temmelig krigerske sjimpansene og dels på undersøkelser av jeger og sanker-stammer i nyere tid. Noen rapporter har konkludert med at svært mange slike grupper har vært involvert i kriger mot andre.
På den annen side har feltarbeidere som har jobbet med slike grupper meldt at krig er sjelden eller fraværende.
Og nå slår Fry og Söderberg tilbake. En undersøkelse av etnografiske nedtegnelser om drap i 21 samfunn av jegere-og sankere i nyere tid antyder at krig er uvanlig, skriver de.
Dreper folk fra samme gruppe
Forskerne har tatt for seg historiske rapporter om alle former for drap og motivene for dem, registrert for 21 tilfeldig utvalgte stammer rundt omkring i verden.
Av de 148 dødelige episodene som var nedtegnet, dreide hele 55 prosent seg om drapsepisoder med én drapsperson og ett offer.
I 23 prosent av tilfellene deltok to eller flere i drapet på én person, og i 22 prosent av hendelsene var det flere gjerningspersoner og flere drepte. Forskerne fant derimot bare ett tilfelle hvor én person hadde drept flere.
I hele 85 prosent av episodene hørte drapspersonen og offeret til i samme gruppe. Resten tilhørte ulike kategorier: overlevende etter forlis, kolonister, misjonærer og medlemmer av andre stammer.
Krigersk Tiwi-folk
Motivene for halvparten av drapene var personlige konflikter mellom drapsmannen og offeret.
Nesten to av tre drap skyltes uhell, familiefeider, henrettelser innenfor gruppa eller personlige krangler, for eksempel over en spesiell dame, konkluderer Fry og Söderberg.
Men en annen interessant observasjon, er at det var en kjempeforskjell i graden av krigerskhet mellom ulike stammer. Det viste seg at Tiwi-folket fra Australia stod for 67 av den registrerte drapene – altså nesten halvparten – helt selv.
Og i denne gruppa involverte 50 prosent av drapene medlemmer av andre grupper.
Dette betyr at slike hendelser var enda sjeldnere i de resterende 20 gruppene, enn gjennomsnittet tilsier.
Ikke krig i blodet
Disse resultatene taler uansett imot hypotesene om at mennesket er krigerske av natur, og at tidlige mennesker stadig angrep og raidet andre grupper, mener Fry og Söderberg.
Nå er det så klart vanskelig å si om jegere og samlere fra nyere tid gir et godt bilde av kulturen i tidlige menneskesamfunn. Men går man ut ifra at det er slik, er det lite som tyder på at vi har krig i blodet, mener forskerne.
Det er heller grunn til å tro at kriging er uvaner vi mennesker har lagt oss til seinere i historien.
Referanse:
D. P. Fry, P. Söderberg, Lethal Aggression in Mobile Forager Bands and Implications for the Origins of War, Science, 19. juli 2013, vol 341, s 270-273.
