Drakt med skjulte symboler

FORSKERENS FAVORITT: Innbyggerne i Kohistan i Nord-Pakistan solgte folkedraktene til oppkjøpere for vestlige museer på 1970- og 80-tallet. Draktene har symboler fra gammel naturreligion.

Publisert
Den ene av kjolene fra Kohistan. Bildet viser er fra en utstilling på Eidsvoll hovedgård i 2008, der begge draktene ble vist frem. Foto: (Foto: Lise Emilie Talleraas)
Den ene av kjolene fra Kohistan. Bildet viser er fra en utstilling på Eidsvoll hovedgård i 2008, der begge draktene ble vist frem. Foto: (Foto: Lise Emilie Talleraas)

Forskerens favoritt

I denne spalten ber vi forskere ved museer om å vise oss sin favorittgjenstand.

Vi ber dem deretter om å sende stafettpinnen videre til en ny forsker ved et museum.

Lise Emilie Talleraas er forskningskoordinator ved Vestfolkmuseene, og leder også et prosjekt om materiell kultur ved Maihaugen.

Hun ble utfordret til å fortelle om sin favorittgjenstand av Hans-Jørgen Wallin Weihe, forskningssjef på Maihaugen i Lillehammer.

Kohistan

Kohistan betyr “fjell-land”.

Khyber Pakhtunkhwa Province, tidligere kjent som North West Frontier Province (NWFP)..

Landskap i nordøstlige Pakistan, som omfatter fjellområdene opp mot Chitral i nord og grensen mot Kashmir i sør.

Elven Indus renner gjennom landskapet i en dyp kløft, først fra øst mot vest, og deretter mot sør.

Høydeforskjellen mellom Indus og de omliggende fjellene er på flere tusen meter, og området er vanskelig tilgjengelig.

Kilder:

Lise Emilie Talleraas og Store Norske leksikon

Selv om de er kjære gjenstander for henne, er det også med en liten bismak at museumsviter Lise Emilie Talleraas er i besittelse av to knelange og rikt pyntede kjoler fra Kohistan, som ligger i det nordøstlige i Pakistan.

At hun i det hele tatt kunne få tak i dem, skyldes at folk området på 1970- og 1980-tallet solgte draktene sine til afghanske oppkjøpere som kom til området.

Rundt 1960 hadde folk sluttet å bruke draktene, og istedet begynt å gå i tunikaer og bukser. Med byggingen av den nye Karakoram Highway  som forbinder Pakistan og Kina, ble Kohistan mer tilgjengelig for omverdenen, og etterhvert begynte innbyggerne altså å selge eldre drakter og broderier.

Oppkjøperne solgte dem videre til museer og samlere i Europa og USA. To av draktene fant altså veien til Vestfold, og Lise Emilie Talleraas.

Håndsydde favorittgjenstander

- Man skal heller ikke glemme at fattigdom var en medvirkende årsak til at disse draktene, mange familieklenodier ble solgt, sier hun.

Selv fikk den tekstilelskende Talleraas tak i kjolene for rundt fem år siden. Den ene fikk hun i gave av en bekjent i Australia som hadde reist i området på 1980-tallet, den andre kjøpt av en fransk globetrotter. 

Kjolene er laget av håndvevet, svart bomull brodert med silke og dekorerert med skjell, mynter, metallbiter og knapper. 

- De ble brukt sammen med et par vide bukser og et hodeplagg formet som en slags hjelm, sier Talleraas.

- Ennå i dag vet vi svært lite om disse kjolene og deres historie, sier hun.

- Bringer oss nærmere hverandre

Broderiene og de andre utsmykningene på kjolene gjemmer en enda eldre historie, i skjulte religiøse symboler.

- Fram til 1890-årene var det utilgjengelige fjellområdet kjent som Kafiristan, som er persisk for “de ikke-troendes land”, på grunn av innbyggernes praktisering av animisme, polyteisme og shamanisme, forteller Talleraas.

I 1896 ble området islamisert, og fikk navnet Nuristan, som betyr “de opplyste”, altså opplyst av islam. Men symbolikken i draktene av typen som hun nå har, som antakeligvis ble laget på 1940-, 50-, eller 60-tallet, kan fremdeles spores til naturreligionen, ifølge Talleraas.

- Særlig bruken av solsymbolene og trekanten, som står for det feminine og jordgudinnen er interessante, sier hun.

Den andre kjolen som Talleraas har fått tak - her på en utstilling på Eidsvoll hovedgård i 2008. Kjolen foran og sjalet hengende bak. Foto: (Foto: Lise Emilie Talleraas)
Den andre kjolen som Talleraas har fått tak - her på en utstilling på Eidsvoll hovedgård i 2008. Kjolen foran og sjalet hengende bak. Foto: (Foto: Lise Emilie Talleraas)

Likheter med norske folkedrakter

Sammen med kollega Astrid Bryde, som er ekspert på broderi, lager Talleraas utstillinger på Eidsfoss hovedgård i Hof i Vestfold hver pinse.

Tema for utstillingene varierer, men ideene bak er å vise gjestene sammenhenger i tekstilhistorien,
 
Utstillingen neste år vil vise drakter fra Kohistan, men også Swatdalen i Pakistan, foruten drakter fra Afhanistan, Usbekistan, og Turkmenistan.
 
Talleraas har allerede erfart hvordan folk reagerer når de får høre om, og se, de mange likhetene mellom verdens håndarbeidstradisjoner. Dette brenner hun for å formidle.
 
- Sammenfallet og likhetene med motiver i norsk bunadbroderier får gjestene våre til å sperre øynene opp.
 
- Morsomt var det da vi viste sammenfallet i broderimotiv mellom en afghansk jakke, et pyntehåndkle fra Kypros, tekstiler i Osebergfunnet og ullbånd utført med broderiteknikken smøyg, til beltestakken fra Telemark, sier hun. 

Ikke bare Al Qaida

Når det gjelder draktene fra Kohistan, synes hun det er ekstra fint å kunne vise folk denne siden av et område få i Norge vet stort om.

- Det vi vet om området hører vi gjerne gjennom media, og da er det ofte om Al Qaida og flomkatastrofer. Men dette er altså også et område som har frambrakt en helt fantastisk tekstiltradisjon og som bærer på en rik kulturhistorie, sier hun.

Hun synes også det er slående å se likheten mellom en del av tekstilene fra Kohistan og norsk tradisjon. Likheten gjelder imidlertid ikke bare folkedrakter, men også hvordan bygdefolk solgte draktene til oppkjøpere, på grunn av etterspørsel hos samlere og museer.

- Egentlig er ikke dette helt ulikt hva som skjedde i Norge på 1800-tallet, sier hun.

Noen som kjenner draktene?

I Norge har hun ikke møtt så mange andre som er like opptatt av disse draktene som henne, men hun har noen kontakter i det internasjonale miljøet.

Hun er veldig interessert i å komme i kontakt med folk som har kjennskap til draktene.

- Jeg prøver stadig å finne ut om det er flere som liker disse tingene, og håp om at vi i fellesskap kan bringe mer kunnskap fram i lyset, både om tekstiltradisjonene og om områdets kulturhistorie i sin helhet, sier hun til forskning.no.