- Jeg er et litteraturmenneske – det var nok litteratur jeg burde ha studert. Mørland slipper et lydløst sukk mellom leppene, mens tankene vandrer tilbake til 1960.

For bokormen var særdeles skoleflink, og omgivelsene har gjerne sterke forventinger om medisinstudier for slike piker.

Så også for 18-åringen Berit, som startet på doktorskolen, men gikk over til tannlegestudiet for ikke å være altfor tett på kjæresten og medisinstudent, senere ektemannen, Jørg.

Norsk metodevurderings mor

Det er uvisst hva slags talent litteraturmiljøet gikk glipp av. Sikkert er det i alle fall at arbeidet med metodevurdering, det vil si systematisk innhenting og vurdering av all forskning innen en gitt problemstilling, har nytt godt av omgivelsenes forventningspress.

Berit Mørland er nærmest synonymt med Senter for medisinsk metodevurdering, SMM, som ble opprettet i 1998 og var en av tre instanser som dannet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i 2004.

- Hvorfor er det så viktig med metodevurdering?

- Fordi det finnes så utrolig mye kunnskap om mange tiltak i helsetjenesten, noe som både kan gi faglig uenighet og ulik praksis.

- Når man skal ta stilling til hvilke tiltak man skal bruke, er det derfor nødvendig å gå gjennom kunnskapen systematisk og kritisk for å vite hva som er best, forklarer Mørland.

Bitt av forskningsbasillen

Veien fra tannlegestudier til metodevurdering var langt fra rettlinjet. Etter ti år på jakt etter hull i tanngarder i Oslo og Bærum, nærmet Berit Mørland seg medisinen igjen, som stipendiat ved det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø.

Stillingen endret retningen på karriereløpet. Universitetet i Tromsø var under oppbygging, en sterk gründerånd preget stedet.

Mørland fikk undervise og forske og drive med patologi, hvor hun blant annet gjennomføre biopsier og 16 fulle obduksjoner. Hun ble imidlertid bitt av forskningsbasillen.

- Jeg fikk en aha-opplevelse, og ble svært fenget av å sette meg ned med bøkene, grave meg ned i snevre fagområder, kunne et felt ut og inn, og skape ny kunnskap på et lite felt. Det var en befriende arbeidsform, erindrer Mørland.

Er forskningen nyttig?

Men gleden over dypdykk i faglig materie nådde et metningspunkt. Mørland er resultatorientert, og var opptatt av hvilken nytte forskningen hadde for klinisk praksis.

Et kort sveip innom farmasøytisk industri gav bare delvis ro i sjelen; der så man riktignok på nytteverdi, men også på om det var penger å tjene.

Rådet for medisinsk forskning i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, forløperen til Forskningsrådet, var mer i hennes gate.

- Her kunne jeg både se nytte av forskning og påvirke forskningspolitisk utvikling nasjonalt, etter hvert også internasjonalt. Internasjonalt forskningssamarbeid ble en stadig viktigere arena, med deltagelse i EU- WHO- og OECD-komiteer, sier hun.

Hun konstaterer at dette fikk hun til.

- Jeg hadde mye å bidra med, turte å si fra og ble lyttet til.

Hjerte for metodevurdering

Det er likevel Senter for medisinsk metodevurdering (SMM) som har stått hennes hjerte nærmest. Her var man særlig opptatt av bredden og nytten av forskning.

- Hvilken betydning mener du SMM har hatt for norsk medisin?

- Etableringen av senteret tvang oss nærmest til å oppsummere det som fantes av kunnskap innen et felt. SMM var som en plog for forståelse av at metodevurdering er nødvendig, i alle fall i sykehus og i helseforvaltning.

- Vi nådde derimot ikke så lett problemstillinger som primærhelsetjenesten måtte ha.

Det er sagt at det står ære av å få så stor innflytelse i medisinske fagmiljøer som SMM hadde.

– Det handler mye om måten vi arbeidet på, tror Mørland selv.

– Vi trakk legene med slik at metodevurdering ble forankret og var lettere å ”selge” inn i fagmiljøene.

Internasjonalt samarbeid

I tillegg var det viktig å skjele til hva som ble gjort innen metodevurdering internasjonalt, og dele kunnskapen.

– Vi stjal friskt fra hvordan internasjonale søsterorganisasjoner arbeidet, minnes hun.

Men andre nøt også godt av innsikten til Mørland, som i stor grad har satt preg på metodevurderingsarbeidet internasjonalt. Hun var en periode leder av INATHA, et internasjonalt nettverk av organisasjoner innen medisinsk metodevurdering.

Mørland var også sterkt inne i etableringen av HTAi, Health Technology Assessment international, hvor hun har vært både visepresident og president. Nå er hun såkalt ”past president”.

If you can´t beat them…

Det var ikke med lett hjerte at Mørland tok i mot et forslag om at SMM skulle innlemmes i tidligere Sosial- og helsedirektoratet, Divisjon for kunnskapshåndtering.

Etter intens lobbyvirksomhet fra blant andre Mørland, ble dette droppet og erstattet med et nytt prosjekt, nemlig å etablere et nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, faglig uavhengig av myndighetene og med Stiftelse for helsetjenesteforskning (HELTEF) med på laget.

Det ligger i sakens natur at det blir tautrekking når tre virksomheter med sterke, taleføre ledere skal slås sammen.

At Mørland i søkerprosessen om direktørstillingen ved det nyetablerte senteret ble slått på målstreken, levde hun etter eget utsagn meget godt med.

Fruktbar sammenslåing

- Jeg synes metodevurderingsarbeidet i Norge har tjent på sammenslåingen og etableringen av Kunnskapssenteret. Tankegods fra Cochrane er videreført, arbeidsformen fra SMM likeså, og vi har bygget opp kompetanse innen helseøkonomi.

- Både her hjemme og internasjonalt fremstår Kunnskapssenteret nå som et bredt og godt metodevurderingsmiljø med intensjoner om å utnytte erfaringene for å forbedre metoder og arbeidsform ytterligere, slår hun fast.

- Er veien fra forskning til klinikk blitt mindre med årene?

- Nei, snarere tvert i mot - forskningsbredden er blitt enorm, det er mye mer kunnskap å forholde seg til. Båndene mellom fagfolk var tettere før, antall forskere og prosjekter færre.

- Jeg tror heller ikke man kunne ha startet SMM på 1970-tallet – tiden var ikke moden for å få aksept for at en institusjon kun skulle arbeide med metodevurderinger.

Klok kone

Mørland karakteriseres som gjennomført profesjonell, lyttende, grundig, kritisk, strategisk, arbeidsom og dedikert til faget.

- Jeg er aller mest stolt av de fire sønnene mine, utbryter Mørland og ansiktet sprekker i et smil. Samtidig gir hun til kjenne at hun i alle år er blitt slitt mellom arbeid og morsrolle, forfulgt av dårlig samvittighet for ikke å bidra nok verken her eller der.

En kinesisk forsker gav følgende råd: Hvis du jobber 75 prosent ute og 75 prosent hjemme, får du gjort 150 prosent.

Fra årsskiftet blir arbeidsmengden halvert, i alle fall formelt sett. Tiden skal brukes på å lede sekretariatet for Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, og som ”klok kone” i ledelsen av Kunnskapssenteret.

For fortsatt har hun mye ugjort, i alle fall målt ut fra at det fortsatt er moro å arbeide.

- Hvor henter du energien fra?

- Fra løping og skiturer. Og i litteraturen – som jeg kanskje egentlig skulle ha viet livet til…