– Konflikter mellom pårørende og helsepersonell tar fokuset bort fra vurderinger om hva som er det beste for den døende pasienten.

Det sier sykepleier og forsker Anne Dreyer ved Høgskolen i Oslo og Akershus som har tatt doktorgraden om beslutningsprosesser i sykehjem.

– Det er også lite fokus på pasientens evne til å ytre seg om behandlingsvalg og ønsker for livets slutt. Når slike spørsmål ikke tas opp tidlig, kan det føre til konflikter og at pårørende får feil makt og ansvar, sier hun.

Dreyers studie viser at det er et ansvar pårørende ikke ønsker å ha. De kan ha manglende kunnskap om livets slutt, og deres rolle som pårørende diskuteres lite.

– Pasienten bør dessuten være i hovedfokus i beslutningsprosessen, og det bør legges større vekt på å ta avskjed slik at det blir en god avslutning på livet, sier hun.

Tilfeldighetene råder

Fra 2007 til 2008 har Dreyer dybdeintervjuet ni leger, ti sykepleiere og femten pårørende ved ti sykehjem i Sør-Norge. Hun konkluderer med at helsepersonell på sykehjem bør innføre samtalerutiner med pasienten og pårørende for å bedre dødsomsorgen.

Det er lite rutiner for samtaler i sykehjemsoppholdet, og dette til tross for at de fleste som får fast plass på sykehjem dør der. Mye fokus rettes mot livsforlengende medisinsk behandling, mens spørsmål om å ta avskjed med familie og venner kommer i bakgrunn.

– I denne studien så jeg at pårørendes rolle er veldig uklar. Jeg ble for eksempel overrasket over at pårørende tror de er ansvarlig for behandling pasientene får, men det er det legen som er, sier Dreyer.

Som et eksempel på sviktende kommunikasjon, nevner hun pårørende som ikke forstår at døende pasienter neppe tørster, og derfor kan finne på å presse i pasienten mat og drikke. Hun sier at det kan bli uheldig, fordi pasienten kan få ubehag av slike tiltak når de er døende.

– Når man ikke har samtaler innledningsvis, oppleves det for mange pårørende som et sjokk når de får beskjed om at pasienten er døende. Jeg tror det handler om at helsepersonell kan undervurdere i hvilken grad det er forbundet med sorg å miste en gammel mor eller far.

– Helsepersonell ser på det som en naturlig død og at det er godt at pasienten får slippe, mens for pårørende kan det være et stort traume. Det handler om eksistensielle spørsmål i det å miste foreldre – også ved høy alder, sier Dreyer.

Vil ruste opp fagmiljøene

Studien viser videre at usikkerhet rundt livets slutt hos pårørende kan være bakgrunn for ønsker om innleggelse av døende pasienter fra sykehjem til sykehus, og at legene gir etter for et slikt ønske om det oppleves som press.

– På den andre siden foreslår sykepleierne at pasienten skal innlegges på sykehus dersom de opplever ansvaret for legens rekvirerte behandling i sykehjemmet som for stort, forteller Dreyer.

Hun legger til at det også er lite rom for samtaler mellom leger og sykepleiere om enkeltpasienter. Fordi mange leger kun har en tjue prosent stilling i sykehjemmet enten som kommunelege eller fastlege, vanskeliggjøres mulighet for godt faglig samarbeid.

Dreyer foreslår ulike tiltak for å bedre samhandlingen mellom helsepersonell, pasient og pårørende. Blant tiltakene er bedre legedekning og større stillinger, nok sykepleiere og færre ufaglærte.

Både leger, sykepleiere og omsorgsarbeidere må være med i beslutningsprosessen, og det bør tilbys tidlig innkomstsamtale og en omsorgsplan for pasienten.

– Sykehjemmene vil få økende ansvar med samhandlingsreformen, og derfor er det desto viktigere å ruste opp fagmiljøene. Vi har en lang vei å gå før vi har nok kompetanse i sykehjemmene.

– Hvis fagmiljøene blir bedre, vil det bli mer populært for faglærte å jobbe på sykehjem. Det øker også mulighet for videre forskning og fagutvikling. Videre håper jeg at de sykehjemmene som fungerer godt, får ansvar for å veilede de som sliter, understreker Dreyer.

Bakgrunn:

Anne Dreyer disputerte 8. mars 2012 med doktorgradsavhandlingen “End-of-life decision-making in nursing homes. A qualitative study”.