«Kan ikke du be Fader vår for meg?» spør demenspasienten. 

«Jeg kan den ikke på norsk,» svarer pleieren med utenlandsk bakgrunn.

«Kan du ikke bare folde hendene og be,» foreslår pasienten og får gehør. 

Etter en stund sovner vedkommende.   

Eksemplet er hentet fra forskningen til Liv Skomakerstuen Ødebehr. Hun har intervjuet 31 sykepleiere og omsorgsarbeidere om hvilke erfaringer de har med å drive åndelig omsorg blant personer med demens på sykehjem. 

Ødebehr er selv kristen og utdannet sykepleier. Hun mener at mange pasienter i dagens eldreomsorg blir fratatt muligheten til å uttrykke egen religion og tro. Enten fordi tiden blir for knapp eller fordi pleierne ikke kan nok om det. 

Øker med aldren

Men hvorfor er det viktig å stelle det åndelige?

Ifølge Ødebehr handler det om å gi den helhetlige omsorgen som alle sykepleiere forplikter seg til å gi, i tillegg til den fysiske, psykiske og sosiale. 

– Det er vanskelig å tenke seg helhetlig pleie uten at dette også innebærer omsorg pasienters åndelige behov, sier hun. 

Hun forteller at ønsket om å snakke om eksistensielle spørsmål, om Gud og å få hjelp til å be, øker med alderen – særlig i møte med alvorlig sykdom og død. 

I NOU-en Livshjelp fra 1999 skriver Helse- og omsorgsdepartementet at «behovet for å oppsummere livet for mange kan utløse eksistensielle kriser knyttet til vanskelige livserfaringer og ubearbeidede forhold».

Når den varslede eldrebølgen slår inn, er det også forventet at behovet for åndelig omsorg vil øke. 

Finne det som gir mening

I studien fant Ødebehr at sykepleiere generelt er flinke til å gi åndelig omsorg. De er imidlertid ikke spesielt flinke når det kommer til det religiøse. De jobbet stort sett ut fra intuisjon. De hadde en subjektiv forståelse av hva som ligger i begrepet åndelighet, men liten teoretisk kunnskap. 

Som da en pleier endelig fant ut hvordan hun skulle få roet ned en av pasientene. Det viste seg at han hadde jobbet som tømmerhogger i hele sitt yrkesaktive liv. Da hun tok han med ut og fant en trillebår, roet han seg ned.  

– Dette viser at det er mange måter å drive meningsbærende omsorgsarbeid på. Sykepleiere må være i stand til å se hvem pasienten er og hva som skaper mening for den enkelte. Selv om et menneske med demens lider av en hjernesykdom, må vi se dem som hele mennesker – ikke som skall, sier Ødebehr.

Pinlig og skamfullt

Men for Ødebehr er åndelig omsorg et vidt begrep. Hun mener at Gud, tro, det hellige og bønn har en naturlig plass i sykepleiearbeidet. 

Det er kanskje derfor mange vegrer seg og syns det er vanskelig. 

Omsorgsarbeiderne i Ødebehrs studie syntes det var pinlig og skamfullt å nærme seg spørsmål som handlet om religion og tro. Når pasientene sa at de ville dø, så ble det ofte til at pleierne skiftet tema: «Nei, nå tar vi en kopp kaffe…» 

– Pleierne syntes de hadde for lite kunnskap. At de var usikre og redde for å gjøre feil. Det er heller ikke kultur for å støtte hverandre i slike spørsmål, sier Ødebehr. 

Må kunne reservere seg

Men hvorfor er religion så viktig når vi snakker om åndelig omsorg? For mange kan det høres ganske svulstig ut?

– Mange kaller det i stedet eksistensielle behov. Men det fordrer kognitive ferdigheter som mange av disse pasientene har mistet på grunn av sykdommen. Jeg mener det er viktig å ta på alvor at mange, særlig i livets siste fase, søker mot det som er overskridende og hellig. De ønsker å snakke om døden og å be. De vil komme i kontakt med seg selv og andre og Gud, sier Ødebehr, som er klar over at dette vil reise flere etiske problemstillinger. 

Skal det for eksempel være en plikt å be sammen med pasienten? Eller å lese fra Koranen? 

– Jeg mener det er viktig å kunne reservere seg og finne andre løsninger dersom enkelte sykepleiere syns dette blir vanskelig. For eksempel kan andre sykepleiere som opplever at det er uproblematisk eller riktig for dem, hjelpe til. Målet må være at pasientenes behov blir møtt, sier Ødebehr. 

Å be er å tråkke over en privat grense

Forskningen på åndelig omsorg har bredt om seg de siste årene, blant annet i England, Canada og Australia. I Norge finner Ødebehr meningsfeller blant annet på Høgskolen Diakonova, en stiftelse under Den norske kirke, som utdanner sykepleiere og driver forskning innen omsorgsfag. 

– Men for meg handler åndelig omsorg mer om eksistensielle spørsmål uavhengig av tro, sier Randi Synnøve Tjernæs, lektor i diakoni og sjelesorg ved Diakonova. 

– Vi må ta på alvor at alle har et livssyn og at vi som sykepleiere må ha antennene ute for pasientenes eksistensielle behov – uten at vi skal drive misjonering. Samtidig hender det jo at en sykepleier ber aftenbønn med en pasient, fordi det er det pasienten ønsker og trenger da. Dette handler om dømmekraft i situasjonen, og at alt skal handle om pasientens behov, aldri sykepleiers behov, sier hun. 

Edith Gjevjon, førsteamanuensis på samme sted, har tidligere kritisert sykepleiefaget for å fokusere for mye på omsorg, varme hender og varme hjerter. 

Når i tillegg begreper som åndelighet og spirituell omsorg dukker opp, setter hun opp et varselskilt. 

– Jeg er kritisk og synes det er feil fokus. Særlig når vi ser at vi i dagens sykepleie har problemer med å sørge for pasientens grunnleggende behov – som ernæring, stell og medisiner. Hva hjelper det med åndelig omsorg og ei hånd å holde i hvis vi ikke klarer å ivareta pasientens grunnleggende behov, observere og vurdere systematisk og samhandle med annet helsepersonell, spør hun.

– For mye kristen tro

Selv er hun ikke religiøs og mener at omsorgsdelen av faget, særlig når temaet er oppe til debatt, er for sterkt koblet til kristen tro. 

Hun mener at god sykepleie handler om å ivareta hele mennesket og forstår ikke hvorfor åndelig omsorg skal skilles ut som en egen retning. 

– Hva skiller for eksempel åndelig omsorg fra vanlig omsorg? Jeg kan ikke se at åndelighet er operasjonalisert skikkelig. Det vil si: Hva betyr det i praksis for pasienten og for sykepleien som gis? I hvilken grad har åndelig omsorg betydning for helse og sykdom? 

Spør du tilhengere av åndelig omsorg, vil de si at pasientene for eksempel har kortere tid på sykehus og får lavere blodtrykk. Gjevjon mener at dette like gjerne kan skyldes relasjonen de hatt med sykepleierne. At de blir sett og ivaretatt.

Kaller det heller å se

I stedet for å snakke om åndelighet og spirituell omsorg, mener hun at god, helhetlige sykepleie i realiteten handler om å se pasientenes behov, uavhengig av sykepleierens eller pasientens religiøse ståsted. 

– Jeg kaller ikke det åndelighet, men god sykepleie, sier Gjevjon. 

– Mange sykepleiere sier likevel at de ikke kan nok når pasientene møter dem med spørsmål om døden, tro og religion. Hva gjør du da? 

– Da er det sykepleierens plikt til å sørge for at pasienten får dekket sitt behov for å snakke om døden, tro og religion, enten gjennom å tilegne seg kunnskap eller å henvise til noen som kan gi pasienten det han eller hun trenger. Sykepleiere kan og skal ikke kunne alt, men de skal kunne observere, vurdere og samhandle med pasienter, pårørende og annet helsepersonell for å sørge for at pasienten får dekket sine fysiske, psykiske og kanskje også åndelige behov. 

Referanser: 

Helse- og omsorgsdepartementet. Livshjelp, NOU 1999:2

Liv Skomakerstuen Ødebehr, mfl. A qualitative study of nurses’ attitudes towards’ and accommodations of patients’ expressions of religiosity and faith in dementia care i Journal of Advanced Nursing. 71: 2, februar 2015. Sammendrag. 

Liv Skomakerstuen Ødebehr, mfl. Nurses and care workers’ experiences of spiritual needs in residents with dementia in nursing homes: a qualitative study i BMC Nursing, 13:12, 2014. Sammendrag.