Kommer du fra en familie der mange er født med underbitt? Det er ikke sikkert du trenger å være så bekymret for om det skal gå i arv.

– Det er ikke uventet at mange av disse pasientene er fornøyde; det har vi sett gjennom tidligere studier, sier kirurg og doktorgradsstipendiat Niels Fredrik Hågensli.

– Men det er viktig at vi med jevne mellomrom oppdaterer oss på hva pasientene sitter igjen med etter inngrepene. Ikke minst fordi dette er ressurskrevende behandling, forklarer Hågensli.

Tidligere ble kjevene låst med ståltråd i et par måneder etter operasjoner for bittfeil. Heldigvis har kjevekirurgien avansert siden da. Selv om praksisen med kjevelås fremdeles eksisterer, har Hågensli konsentrert seg om andre operasjonsmetoder i sitt doktorgradsprosjekt ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Hågensli undersøkte mer enn 200 personer som har fått behandling for å korrigere for underbitt. Nesten samtlige av dem – 95 prosent – konkluderte med at de var tilfredse med resultatet tre år etterpå.

Hva skyldes denne suksessen? Og hvordan har det seg at noen likevel velger å takke nei til tilbudet om en operasjon som tilsynelatende er så vellykket?

Suksess tross bieffekter

Det finnes en rekke operasjonsmetoder for å rette på bittet. Forskjellen ligger i at man starter det kirurgiske inngrepet på ulike steder, avhengig av hvor kjevefeilen ligger.

Hågensli har undersøkt de operasjonene der underkjeven flyttes bakover for å komme «på plass». Han har sammenlignet to varianter av såkalt ortognatisk kirurgi for korreksjon av underbitt.

Operasjonene innebærer først å redusere størrelsen på underkjeven. Deretter flyttes den slik at den gir riktig bitt. I forkant av operasjonen har pasienten også fått tilpasset det nye bittet gjennom tannregulering.

– Vi sjekket status på pasientene både før og etter inngrep, og seks måneder og tre år etterpå. Begge operasjonsvariantene hadde gode resultater. Selv om de to kan gi uønskede bivirkninger, av mindre og ulik art, var det ikke stå stor forskjell på dem, forteller han.

Hågensli har også spesifikt sett på pasienter som behandles for underbitt samtidig med at de har skjev underkjeve. Se for eksempel for deg en fallulykke der offeret både får et brudd i kjeven, og får endret kjevestillingen.

Når personen da prøver å bite sammen, møter ikke tennene i overkjeven de tilsvarende tennene under. Samtidig står de fremre, nedre tennene lengre fram enn tennene i overkjeven.

– Disse operasjonene er mer kompliserte fordi det påvirker ansiktsskjelettet og tannsettet i større grad, og de er mer teknisk utfordrende. Men til tross for at mange av pasientene meldte om nedsatt følesans på underleppen og haken, var likevel så mye som 97 prosent av dem fornøyde med resultatet, forklarer Hågensli.

Personlige motiver viktig

Doktorgradssstudien tar i tillegg for seg en gruppe som ofte utelukkes i forskningen: pasientene som ikke benytter seg av tilbudet om operasjon.

– I forskningen er det fort gjort å miste interessen for de pasientene som av ulike grunner velger å ikke ta operasjon. Men vi har valgt å inkludere dem i studien, fordi nettopp dem kan bidra til å fylle ut helhetsbildet på hvilke mekanismer som spiller inn på motivasjonen og mottakeligheten for å ta operasjon, forteller Hågensli.

– Vi oppdaget at de som avstår fra operasjon, som regel gjør det fordi de opplever bittfeilen som såpass begrenset at det ikke er verdt «bryet» med operasjonen. Noen avslo også behandling fordi de var bekymret for nerveskader i form av nedsatt følesans eller ulempen med tannregulering i voksen alder.

– Men mange av dem som takket nei, var ikke fornøyde med utseende eller tyggeevne i etterkant heller, sier han.

Måten teamet, kirurg og kjeveortoped informerer om behandlingen på, spesielt på et tidlig stadium, kan være avgjørende for om pasienten velger å gjennomføre inngrepet eller ikke.

– Vi fant ut at det er avgjørende å ta ordentlig rede på pasientenes motiver og hva de frykter, når vi informerer om behandlingen og operasjonen, forklarer kirurgen.

– Det er en vanskelig balansegang i å informere tilstrekkelig om både fordeler og ulemper, og samtidig hverken oppfordre eller skremme. De som var mest motiverte for behandlingen, var også de som viste seg å bli mest fornøyde.

De som blir henvist til teamet for vurdering, kan ha en rekke forskjellige plager, behov, ønsker og forventninger.

– Plager som hodepine, ansiktssmerter, nakkesmerter og at kjeveleddet ikke fungerer som det skal, kan vi ikke love noen endring av. Det vi legger vekt på er forbedret tyggefunksjon og tannstilling, og hos noen en mer harmonisk ansiktsprofil.

– Og så informerer vi om hvilke risikomomenter som følger med, både dersom man behandler eller lar det være, oppsummerer stipendiaten.

Referanse:

Niels Fredrik Hågensli: The decision to have orthognathic surgery and long-term outcome after mandibular set-back osteotomies. Doktoravhandling, Institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Oslo, 2016.