Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)
I Nederland ble to former for aktiv dødshjelp tillatt i 2002.
Eutanasi er når legen aktivt gir dødelige medisiner til en pasient i den hensikt å ende pasientens liv. Videre har de legalisert assistert selvmord, der legen foreskriver medisiner som pasienten bruker til å ta livet av seg, og der legen vet at dette er hensikten.
En studie publisert av nederlandske forskere i legetidsskriftet The Lancet viser nå at legaliseringen ikke har hatt noen drastisk effekt på nederlenderes dødsønsker:
Riktignok har det vært en økning i årene siden 2005, men den økningen er balansert av en like markant nedgang fra dødshjelpen ble tillatt i 2002 og frem til 2005.
Dermed er det omtrent like mange i dag som ber om hjelp til å dø som det var før det ble tillatt å gi den hjelpen.
Velger smertelindring over dødshjelp
2,8 prosent av alle nederlandske dødsfall i løpet av ett år skjer som følge av aktiv dødshjelp. Av disse utgjør legeassistert selvmord 0,1 prosent – resten er død som følge av eutanasi.
Langt de fleste som ber om slik hjelp er unge pasienter med kreft eller andre uhelbredelige sykdommer. Det er langt sjeldnere at leger på sykehjem eller aldershjem mottar slike forespørsler.
Forskernes kanskje viktigste funn er at leger ikke synes å bytte ut palliativ pleie – pleie og lindring på dødsleiet – med aktiv dødshjelp. Snarere tvert imot:
Leger velger langt oftere å intensivere den palliative behandlingen, helt opp til og forbi det punktet der pasienten mister bevisstheten, heller enn å avslutte livet.
Færre enn halvparten av forespørslene om å få hjelp til å dø innvilges hvert år i Nederland.
Glidende overganger skaper etiske problemer
Imidlertid er det nettopp i grenselandet mellom palliativ pleie og dødshjelp at tvilstilfellene og de etisk diskuterbare sakene kommer opp for nederlenderne.
I en medfølgende kommentar til studien trekker Bernard Lo ved University of California, San Francisco frem flere funn i den nederlandske studien han mener krever ettertanke og oppfølging. Lo er professor i medisinsk etikk.
Studien viser nemlig at 20 prosent av tilfellene legen selv så på som intensiv palliativ pleie, ble klassifisert som aktiv dødshjelp av forskerne.
I hollandsk lovgivning er det legens intensjon som er det avgjørende for om behandlingen sees på som aktiv dødshjelp. Om legen sier han ønsket å lindre smerte, og at døden uventet kom som følge av det, klassifiseres det ikke som aktiv dødshjelp.
Annonse
Lo argumenterer imidlertid for at også legens handlinger, og ikke bare utsagn, må telle når man skal vurdere intensjonen.
Hvis en lege øker dosen smertestillende uten at pasienten viser kliniske tegn til ubehag, som for eksempel grimaser eller uro, kan man konkludere med at legens handlinger er resultat av en intensjon om å fremskynde døden, mener Lo.
Nesten halvparten hadde ikke diskutert på forhånd
Særlig problematisk er det at i hele 41,2 prosent av tvilstilfellene, der det ikke var lett å skille palliativ pleie fra aktiv dødshjelp, hadde ikke legen diskutert hva pasienten selv ønsket med verken pasienten eller pasientens pårørende.
Den vanskelige samtalen gjør det mulig for legen å ta en informert beslutning hvis og når for eksempel mengden morfin som trengs for at pasienten ikke skal føle smerte, er på vei til å bli nok til å drepe ham eller henne.
Det blir stadig færre av nettopp den typen dødsfall, der legen mer eller mindre aktivt bidrar til pasientens død uten hans eller hennes eksplisitte samtykke, skriver forskerne. Allikevel mener Lo disse er de viktigste å følge opp videre.
Slike tilfeller kan nemlig hjelpe leger gi god pleie og omsorg for døende over hele verden, uavhengig av hvilket syn de har på aktiv dødshjelp.
