– Bør åpne for salg av nyrer

En britisk forsker vil åpne for et lovlig marked der folk kan selge nyra si. Norske medisinere er svært skeptiske.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Stadig flere trenger nye organer etter at deres egne er ødelagt av sykdommer eller ulykker. Ventelistene vokser langt raskere enn tilgangen på organer, både fordi det heldigvis er få som dør på en slik måte at organene deres kan transplanteres, men også fordi få aksepterer at organene deres blir donert bort.

Men ikke all organdonasjon krever at donor er død – vi har to nyrer, og trenger strengt tatt bare én.

Norske myndigheter har åpnet for at familiemedlemmer eller svært nære venner av en person med nyresvikt kan donere bort en av sine nyrer til den trengende. Likevel venter mange på nyrer.

Ikke alle har noen nære og kjære som er villige til å gi fra seg et organ, og det er ikke alltid vevet til donor og mottager er så likt at en nyretransplantasjon kan fungere.

Nyre forberedes for transplantasjon. (Foto: BaddOxx/Flickr Creative Commons)

Derfor ønsker Sue Rabbitt Roff, en britisk forsker som arbeider med medisinsk sosiolog ved University of Dundee i Storbritannia, at det åpnes for at nyrer kan selges på et åpent, regulert og lovlig marked.

Med riktige økonomiske insentiver vil et slikt marked være en motivasjon for folk som har lyst til å gjøre en god gjerning, og samtidig for eksempel betale ned studielånet, skriver hun.

– I mitt hode er det utnyttelse av andre mennesker, mener Trond Markestad professor i pediatri ved Universitetet i Bergen og leder for Rådet for legeetikk.

400 000 kroner for en nyre

Roff foreslår et system der staten regulerer nyredonasjoner slik at donoren får best mulig medisinsk pleie.Man anerkjenner at økonomi kan være en like sterk motivator for å gjøre noe godt for andre som den rene altruismen, og staten sikrer at de nyrene som blir donert, blir rettferdig fordelt mellom pasientene – og ikke havner hos den høyst betalende, slik det gjerne er på det illegale organmarkedet.

Slike finnes nemlig i mange land, der fattige selger nyrer til rike som kan betale for dem. Det er blant annet frykten for utnytting av fattige – at det i praksis kun blir fattige som trenger å benytte seg av muligheten for å selge enn nyre – som hindrer et lovlig system i de aller fleste land i verden.

Men Roff mener denne faren kan unngås ved å gjøre belønningen for å selge nyra så stor at også andre kan få lyst til å si farvel til en del av sitt indre.

Hun foreslår at kompensasjonen er tilnærmet en gjennomsnittlig britisk årslønn, altså 28 000 pund. Det tilsvarer omtrent 250 000 norske kroner. Et tilsvarende regnestykke i Norge, der man kompenserte for nyra med en gjennomsnittlig norsk årslønn, ville gitt nyra en salgsverdi på rundt 400 000 kroner.

Organdonasjon er omtrent like risikabelt som selvvalgt keisersnitt, skriver Roff, og fordi dialyse, der pasienten med nyresvikt stadig må få renset blodet sitt i en maskin på sykehuset, er dyrt, vil en nyredonasjon betale for seg selv i løpet av 18 måneder.

– Kan ikke kjøpe helse av andre

Trond Markestad (Foto: Haukeland sykehus)

– Jeg er imot salg av organer – jeg kan vanskelig se for meg at et slikt system ikke blir en form for press for veldig mange som trenger penger, men ikke egentlig ønsker å donere bort et organ, sier Markestad.

Markestad sier leger i dag følger det som heter det kategoriske imperativ, en moralsk leveregel formulert av filosofen Immanuel Kant. Den sier at man alltid skal handle slik at ethvert menneske er et mål i seg selv, og ikke bare et middel for å nå et annet mål.

Det å kjøpe et menneskes nyre for å redde et annet menneske vil være å bryte med dette prinsippet, mener Markestad.

– Vi kan rett og slett ikke kjøpe helse av noen andre, mener han.

Trenger debatten

– Denne typen utspill der noen argumenterer for hvorfor salg av organer skal være lovlig, kommer stadig, og målet er jo helt klart å redde flest mulig liv, sier Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk ved UiO.

– I de aller fleste tilfeller er det ingen i Norge som vil ta i diskusjonen med ildtang, man avviser utspillet tvert som moralsk forkastelig. Det er synd, for vi må ta de argumentene tilhengerne av et slikt system kommer med på alvor, mener han.

(Illustrasjon: iStockphoto)

Hvis ikke mener Hofmann vi går glipp av en viktig debatt, og også viktige motargumenter.

– Om du regulerer markedet på en effektiv måte, kan du unngå noen av de viktigste problemene med illegalt salg, som blant annet er at den medisinske standarden for den som donerer og behandlingen av dem er veldig dårlig, og at organene ikke blir rettferdig fordelt – de går bare til de rikeste. Roff argumenterer for hvordan man kan løse disse problemene i et lovlig system i denne kommentaren, sier han.

Hofmann understreker at han ikke er for salg av organer, men mener dét ikke kan være grunn nok til å ikke diskutere problemet.

– Mange reagerer umiddelbart med avsky, men det er tross alt veldig viktig å skaffe organer. Som Roff skriver, i Storbritannia dør tre mennesker hver dag mens de venter på en nyre, og det er tre mennesker for mye.

Overveiende negativt i praksis

Anne Hambro Alnæs er medisinsk antropolog tilknyttet Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO), og har studert de etiske og kulturelle sider ved organdonasjon i mange år. Hun bruker Iran som eksempel for hvorfor hun mener salg av organer ikke bør tillates:

– I Iran har man i flere år kunnet selge nyrer, der staten fastsetter og overvåker prisen som betales. Det positive der er jo at ventelisten er helt borte – det er ingen kø for å få ny nyre i Iran. Problemet er at 84 prosent av dem som donerer en nyre i Iran er blant de aller fattigste, forteller Alnæs.

Anne Hamro Alnæs (Foto: privat)

Ifølge studiene svikter dessuten mottakerne som regel når de skal utbetale den kompensasjonen eller gaven som de er blitt enige med giverne om på forhånd, et slags mellomlegg i tillegg til den offentlige prisen staten betaler.

– En undersøkelse av hvilke konsekvenser dette systemet har hatt i Iran, viser grelle resultater: 51 prosent av dem som hadde solgt sin nyre og som ble spurt i en av disse undersøkelsene, uttrykte hat og raseri mot resipienten, og 67 prosent mente i etterkant at kjøp og salg ikke burde tillates. Mange føler dessuten skam over å ha solgt en del av seg selv for å for eksempel betale en gjeld, sier hun.

I blant annet Pakistan og India kan salg av nyre være motivert ut fra å ville finansiere en god ekteskapskontrakt: Ett familiemedlem ”ofres” for at en søster, bror, sønn eller datter skal oppnå en ettertraktet partner på ekteskapsmarkedet.

– Konsekvensene, slik vi har sett i disse studiene, er overveiende negative, sier Alnæs.

Hvordan få de velstående med på ordningen?

Et viktig spørsmål i debatten er om den økonomiske kompensasjonen kan organiseres på en slik måte at det finnes et reelt insentiv også for de rike. For selv om kompensasjonen er stor, er det usikkert hvor mange det er som trenger penger såpass sårt at de er villig til å ofre en nyre for det.

Stellan Welin, professor i medisin ved Lindköping Universitet, har tidligere argumentert for den samme typen kompensasjon som Roff – en årslønn per nyre, og han mener absolutt systemet kan fungere.

– Sammen med to medforfattere har jeg skrevet en artikkel om kompensert donasjon, der tanken er lignende som i denne kommentaren: Man har en fastsatt pris, donasjonen er såkalt non-directed, altså at den som donerer ikke vet hvem som får nyra, man melder seg og testes nøye og man kan ombestemme seg helt frem til man legges i narkose på operasjonsbordet. Pengene betales når nyren er donert, og man kan jo for eksempel donere pengene til et veldedig formål om det er det man vil, forklarer han.

– I velferdsstaten, der staten finansierer helsevesenet, skolene er gratis og så videre, er det lite sannsynlig at bare fattige vil være interesserte i dette. Det trengs dessuten ikke så mange villige donorer for å dekke behovet, påpeker han.

Kommersialisering av blod ga færre donorer, ikke flere

Når det gjelder debatten om hvorvidt salg av nyre skal tillates ut fra det faktum at de fleste kan leve godt med bare én nyre, stiller Alnæs seg tvilende.

– I en klassisk studie om bloddonasjon viste det seg at at antallet donorer i England sank da man begynte å betale giverne. Folk ønsket å donere blod som en samfunnsinnsats, ut fra altruistiske, ikke kommersielle motiver, sier hun.

– Det er selvfølgelig ønskelig at ventetiden for en nyre skal være så kort som mulig. Men det er samtidig også viktig å understreke at ingen har rett til å få en nyre, eller andre organer. Nyrer som stammer fra en død person er en gave fra avdøde, ikke en medisinsk ”skatt” som samfunnet kan forsyne seg med. På samme måte som nyrer som gis av en nær slektning eller venn, ikke er noen handelsvare.

Hvem eier organene i kroppen din?

Bjørn Hofmann forklarer at det er en mengde spørsmål som må avklares før vi i det hele tatt kan begynne å tenke på lovlig salg av organer i praksis.

– Et grunnleggende filosofisk spørsmål er om jeg eier organer i min egen kropp. Det er ikke avklart, sier han.

Hofmann forteller at man i jussen skiller mellom handlinger, personer og ting. Organer faller derfor mellom to stoler: Et organ er noe mer enn bare en død ting, for organer er vesentlige for mennesker – men de er jo også helt klart noe mindre enn en person.

– Du har intellektuelle rettigheter, som ligger mellom personer og ting – det at folk har opphavsrett til det de skriver. Men vi har ikke noe tilsvarende for biologisk materiale. Dermed har vi ikke et juridisk rammeverk for å håndtere organer i fall det blir en konflikt, og da kan vi heller ikke sette i gang et kommersielt marked, sier Hofmann.

Skal du få donere bort en frisk arm?

Svært mange vil nok stusse over ideen om at du selv ikke eier dine egne organer. De er jo inni kroppen vår. Men så lett er det dessverre ikke.

Bjørn Hofmann (Foto: UiO)

– Det er helt åpenbart at vi har cellene i kroppen, men det er mer enn som så på spill: Livet og kroppen har vi fått, og cellene utgjør oss. Det at vi består av våre celler og organer og har dem i oss, betyr ikke at vi kan selge dem, sier Hofmann.

Det er kanskje vanskelig å si at jeg eier organene mine, men i hvert fall ingen andre som eier dem.

– Men et viktig spørsmål er da om du har juridisk og filosofisk dekning for å kvitte deg med organene dine? Og i så fall hvor mange av dem? Gjelder det én nyre, eller også deler av leveren? Hvor stor del i så fall? Hva med de menneskene som har apotemnofili – et ønske om å amputere friske lemmer eller organer, kan de donere bort eller selge armer og ben? I det hele tatt: hvor går grensen mellom donasjon vi tillater, og donasjon vi ikke tillater? Hvor langt strekker selvbestemmelsen? Det må vi ha tenkt igjennom på forhånd.

Mange utfordringer gjenstår

Et annet problem er at de som er donorer en nyre, i utgangspunktet er helt friske personer, men ellers i helsevesenet gjøres det ingen inngrep på friske mennesker.

– Skal man gjøre noe slikt, må man ha en ekstra begrunnelse. Et ønske om å redde sin nærmeste har som regel vært akseptert som begrunnelse, men er muligheten for å tjene penger like akseptabelt? Profesjonsetikken til mange leger vil tilsi at slikt ikke hører til under helsevesenets oppgaver, sier Hofmann.

– Det er langt fra åpenbart at et strengt regulert marked faktisk vil øke antall organer. Det finnes gode argumenter for hvorfor man burde bruke økonomiske insentiver for å øke antallet donorer, så man kan ikke avskjære diskusjonen kategorisk, men det gjenstår fortsatt en hel del utfordringer før man kan finne ut av hvordan man skal gjøre dette i praksis, mener han.

– Holdningskampanjer er den beste løsningen

For Markestad er den beste løsningen på problemet den vi allerede har.

– Jeg er veldig glad i det norske systemet, der man kun kan donere til sine aller nærmeste, og der man sjekker potensielle levende donorer grundig. Ikke bare for vevslikhet, men også for å sikre seg at det ikke er noen form for press involvert. Grunnlaget for å avvise en donor blir ikke opplyst, sier han.

– Det vi kan gjøre, er å kjøre holdningskampanjer der vi diskuterer problemet, og på den måten sikre at flere blir villige til å skaffe seg et donorkort. En slik offentlig diskusjon kan også gjøre at familier er forberedt på å måtte ta avgjørelsen om man skal donere organer fra familiemedlemmer som dør.

Organdonasjonskortet, der du tillater at dine organer kan doneres bort ved dødsfall. (Foto: Siv Dolmen/Stiftelsen Organdonasjon)

– Vi kommer nok aldri til å få nok organer, og det tror jeg er en situasjon vi dessverre er nødt til å leve med, avslutter han.

Kilder:

S. R. Roff: We should consider paying kidney donors. British Medical Journal, Personal Views (publisert 2. august 2011)

J. Zargooshi: Iranian kidney donors: Motivations and relations with recipient. Journal of Urology, 2001, vol. 165, nr. 2, side 386-392

J. Zargooshi: Quality of life of Iranian kidney “donors”. Journal of Urology, 2001, vol 166, nr. 5, side 1790-1799

F. Omar, G. Tufveson og S. Welin. Compensated Living Kidney Donation: A Plea for Pragmatism. Health Care Analysis, 2010, vol. 18, nr. 1 side 85-101 (les sammendrag)

R. M. Titmuss: The Gift Relationship. From Human Blood to Social Policy. Utgitt av forlaget Allen & Unwin i 1970

Powered by Labrador CMS