- Hvis vi ikke har noen konkrete resultater som sier at en matvare eller drikke gir en helsemessig gevinst, kan vi heller ikke anbefale den i et offisielt kostråd.

Slik argumenterer sjef for avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Rune Blomhoff, over det papirfylte møtebordet.

Han leder arbeidskomiteen som i to år har møttes nesten hver uke. På høstparten i år skal de legge landets offisielle, oppdaterte kostråd på bordet.

Seniorrådgiver Lars Johansson fra Helsedirektoratet nikker seg enig i argumentet til Blomhoff, selv om den svær dagligdagse matvaren de diskuterer, nok ikke ville ha skadet noen, om den ble aktivt anbefalt.

Den nye metoden som kostrådskomiteen bruker for å finne dokumentasjon på om vi i Norge bør spise brød, kosttilskudd, blåbær, og drikke øl eller kaffe, er imidlertid såpåss streng at det ikke etterlater mye rom for personlige meninger.

forskning.no vil følge kostrådsprosessen i flere artikler utover sensommeren og høsten.

Utvidet forskningsbruk

Kaffekopper og frukt på bordet. Vi befinner oss i et luftig toppetasjekontor med utsikt over nesten hele Oslo by. Rundt bordet går diskusjonene mellom medlemmene i kostrådkomiteen, oppnevnt av Nasjonalt råd for ernæring.

Siden ernæringsrådet begynte å gi matanbefalinger til det norske folk på 60-tallet, har det vært kontroverser rundt enkelte temaer i fagmiljøet. Fremdeles blir ernæringsmyndighetene beskyldt for å favorisere tradisjonell kost som brød og poteter, og for å ha personlige kjepphester.

Men denne gangen er metoden og kravene til å finne dokumentasjon for alle anbefalinger så streng, at det blir en mer objektiv prosess, ifølge Rune Blomhoff.

I arbeidet har komiteen brukt søkeresultater fra i databaser som for eksempel Pubmed, en samling av over 20 millioner vitenskapelige artikler innen biomedisin fra de siste 60 årene.

Internasjonale kriterier

”Fiskestanga” ned i dette havet av artikler, er et sett internasjonalt definerte søkekriterier, som kartlegger hvordan mat og drikkevarer påvirker sykdom og helse.

- Jeg syns denne nye metodikken er et fantasisk framskritt, og det som gjør det til et fantastisk hjelpemiddel er at man kan stå på skulderene til hverandre - om det er forskere i Japan eller Amerika eller andre steder, så har jeg tiltro til resultatene de kommer fram til, og kan benytte meg av dataene lettere.

- Den store forskjellen er at det ikke lenger er opp til meg som forsker å subjektivt vurdere enkeltartikler. Når man bruker disse fastsatte kriteriene vil man komme til omtrent de samme konklusjonene uansett hvem man er, forteller Rune Blomhoff.

Ufeilbarlige og endelige kostråd?

Egg, frukt, alkohol, kaffe, kosttilskudd. Rundt møtebordet går gruppa gjennom temaene de har fordelt mellom seg. Ennå er rapporten bare bunker med flagrende, beskrevne A4-ark, med tilhørene illustrasjoner og figurer.

Resultatene som kommer ut i andre enden av dokumentasjonssøket i databasene, plottes nemlig inn i såkalte matriser. Ulike matvarer havner i skjemaer der de graderes ut i fra om de har sikker, antatt eller ikke bekreftet effekt på de store folkesykdommene.

Forskerne virker temmelig sikre på at denne skjematiske metodejobbingen er riktig for dokumentasjon av kostrådene, men de kan vel ikke hevde at rådene nå er blitt ufeilbarlige og uangripelige?

- Ufeilbarlige de ikke, men de blir langt bedre enn de har vært før. Dette er dynamisk situasjon, og enorme mengder ernæringsforskning gjøres hvert år. Det vi kan uttale oss om, er ikke endelige kostråd, men kunnskapssituasjonen for øyeblikket, sier Blomhoff.

- Vi har ingen skjulte grunner til å ikke endre kostrådene hvis ny forskning bli tilgjengelig. Kunnskapen i dag er langt bedre enn det den var for 20 år siden. De neste 10 årene kan vi komme enda lenger, sier han.

Kostråd og kontroverser

Det har vært kontroverser rundt ernæringsanbefalinger siden man begynte å gi dem på 60-tallet. I begynnelsen kunne man gi råd som ikke var særlig velbegrunnede etter dagens målestokk.

Statens Ernæringsråd ble oppført i 1946, og landbruksinteresser og landbruksekspertise var lenge sterkt representert i rådet. Dette kom blant annet til uttrykk i den såkalte melkedebatten på 1960- og 70- tallet.

Sosialdepartementet hadde nedsatt en komité i 1963 som skulle se nærmere på sammenhengen mellom fett i maten og det høye nivået på hjerte– og karsykdommer i Norge.

Komiteen konkluderte med at det var en sammenheng mellom matfett og hjerteinfarkter, og anbefalte at fett i kosten burde ned til maksimalt 30 prosent.

Hvis rådet hadde fulgt disse anbefalningene, ville det kunne ha betydd en kjempenedgang i inntekter for melkesektoren. Rådet fulgte ikke anbefalningene før i 1971, og da ganske begrenset.

Først i en stortingsmelding i 1975-76, ble det bestemt at fettinntaket skulle ned, men ikke mer enn til 35 prosent, og at det skulle innføres lettmelk, ifølge historieboka som kom ut i anledning 125-årsjubileet for meierisamvirket i 2006.

Vil være åpne for innspill

- Nytt med disse rådene i forhold til tidligere, er blant annet at vi gjør ting mye mer eksplisitt og åpent. Man kan være enig eller uenig i våre kostråd, men vi skal gjøre det sånn at alle vil kjenne argumentene våre og bakgrunnen for dem, sier Blomhoff.

Når rådene sendes ut på høring til høsten, åpnes det for at alle som mener noe kan komme med innspill til kostrådene.

En av de som kan tenkes å komme med slike innspill, er indremedisiner og slankeguru, Fedon Lindberg.

Han har tidligere kritisert kostmyndighetene for å gi for generelle råd til befolkningen, og for å ikke tørre å gå vekk fra anbefalinger om for eksempel poteter og brød.

Bekymret for “one size fits all”-råd

Lindberg synes i utgangspunktet at det er positivt med en mer vitenskapsbasert tilnærming, men mener at også den har begrensninger. Blant annet er han bekymret for at rådene fremdeles vil være for generelle.

- Det blir feil å komme med detaljanbefalinger på sammensetning av protein, karbohydrat og fett, som skal gjelde alle. Man tar dessuten for lite hensyn til hva mennesket er utviklet til å spise som art gjennom sin lange evolusjonshistorie.

- Det er nå akseptert at overvektige og personer med type 2 diabetes har en metabolsk forstyrrelse (insulinresistens), slik at de ikke uten videre kan følge de samme rådene som alle andre.

- Når det snart finnes flere overvektige enn normalvektige i landets voksne befolkning, er det all grunn til å være skeptisk over ”one size fits all”-råd, sier han.

- Hva er dine forventninger til kostrådene som kommer til høsten?

- Man bør være åpen og tørre å snu når det viser seg nødvendig, uten å ta hensyn til hva kjente professorer har ment tidligere eller andre hensyn som egentlig ikke har med ernæringsvitenskapet å gjøre, men med spesielle næringspolitiske eller kulturelle interesser, sier Lindberg til forskning.no.

- Alle argumenter skal synliggjøres

Diskusjonene rundt bordet på kontoret til Rune Blomhoff har ikke hatt rom for at gruppemedlemmenes egne spesialfelt har fått ta over, og rådene har måttet begrunnes med tung dokumentasjon.

Likevel innrømmer Blomhoff at de fremdeles er visse hensyn de må ta, når de gir norske råd om vått og tørt.

- Våre kostråd er utelukkende begrunnet ut fra dokumentasjon på helsegevinst og helserisiko.

- Men noen ganger kan det være nødvendig å se dette i et større perspektiv, for eksempel ved å vurdere om våre kostråd har en effekt på miljøet eller norske arbeidsplasser.

- Dette er store vanskelige politiske spørsmål som vi ikke vurderer i stor detalj. Hvis slike argumenter påvirker enkelte av våre kostråd er det viktig at dette synliggjøres så tydelig som mulig slik at alle kan se argumentene som ligger bak, sier Rune Blomhoff.

- Ingen tvang

Det har nesten ikke gått en dag de siste to årene da Rune Blomhoff ikke har hatt kostrådene i tankene.

Han er opptatt av at rådene ikke skal oppleves som overformynderi eller sunnhetstyranni.

- Jeg tror det er viktig å si at vi ikke skal bestemme noe som helst. Vi skal bare prøve å utarbeide så gode råd til befolkningen som mulig. Og da er det opp til folk om de følger rådene eller ikke - vi må respektere at noen velger ikke å følge rådene våre, sier han.

Selv om Blomhoff og de andre medlemmene av arbeidskomiteen har trålet norsk og internasjonal forskning på mat- og drikkevarer, mener han selv at han ikke er blitt noen gulrotnevrotiker. Er det mulig?

- Både ja og nei, alt man jobber med får jo konsekvenser, sånn at jeg påvirkes litt av det, men alle må jo finne en balanse, slik at kostholdet kan virke i praksis. Alle har vi vel mål som vi prøver å leve etter, men som vi ikke bestandig klarer å oppfylle. Og slik er det jo med meg også, sier han til forskning.no.

Kilder:

T. Berg, m.fl.(2006) Melkens pris. Perspektiver på meierisamvirkets historie. Tun forlag, Oslo.