Medieforsker Hanne Hestvik Kleiven er interessert i hvordan media debatterer bioteknologi. Hun har derfor undersøkt pressens dekning av prøverørsbehandling gjennom nesten 30 år.

- Nyvinninger innen kunstig befruktning vekker både håp for ufrivillige barnløse og samtidig redsel for uante konsekvenser. Jeg ville undersøke hvilke historier norske journalister velger å fortelle, sier Kleiven.

Massemediers vinkling er avgjørende

Hestvik har analysert et utvalg avisartikler fra Aftenposten, Verdens Gang, Adresseavisen og Dagbladet fra to tidsperioder, 1978-1988 og 1997-2007.

Undersøkelsen er nylig publisert i Sosiologisk tidsskrift og er del av et større doktorgradsprosjekt. Kleiven er stipendiat ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Hun er tidligere journalist.

Ifølge Kleiven er det i dag umulig å utvikle ny teknologi uten at den debatteres i media. Massemediene legger sterke føringer for hvordan offentligheten oppfatter nye behandlingsmetoder, særlig fordi mediene ofte er primærkilde for folk flest, interessegrupper og beslutningstagere.

Positiv begivenhet

Verdens første prøverørsbarn, Louise Brown, ble født i England i 1978.

- Hendelsen fikk voldsom mediedekning i Norge. Dagbladet kalte metoden ”moralsk høyverdig” og VG var ”glade på vegne av de barnløse”. Aftenposten mente det var ”Naturlig å gi norske kvinner slik service”.

 Da Norge fikk sitt første prøverørsbarn i 1984, var avisforsidene enda mer jublende.
 

- En slik omfavnede og positiv dekning av prøverørsmetoden har nok bidratt til norsk opinion raskt både aksepterte og ønsket teknologien, metoden ble etablert uten særlig stor etisk debatt, skriver Kleiven i sin artikkel.

Det kom riktignok en debatt i etterkant, men ifølge Kleiven fikk ikke denne like stor slagkraft som den eventuelt kunne hatt i en innledende fase.

Få aktører i presseoppslag

Kleiven forteller videre at kunstig befruktning ikke har vært forsidestoff etter at metoden ble etablert. Men det skrives likevel om temaet når det dukker opp nye variasjoner, som anonym sæddonasjon, nedfrysing av egg eller homofiles rett til barn.

- Det som kjennetegner dekningen gjennom disse årene, er at relativt få aktører er involvert i oppslagene. Journalistene fremstiller noen leger, deres pasienter og få politikere, helst fra Kristelig Folkeparti eller Arbeiderpartiet.

- Sett i lys av hvor revolusjonerende prøverørsmetoden var da den kom, er jeg overrasket over hvor få som fikk komme på banen. Leserne ble ikke presentert for en mer nyansert debatt. Journalistene var dessuten veldig medisinsk orienterte, i hvert fall i den første fasen. De presenterer prøverør som noe hyggelig og fantastisk, sier Kleiven til forskning.no

Kleiven så også at det var mest legen som uttalte seg på vegne pasientene i den første fasen fra 1978 til 1988.

- Det var ofte legen som ble intervjuet. I den andre fasen har journalistene latt pasientene komme frem med sine historier.

- Dette er nok et utslag av at media i de siste årene har fokusert mer på nærhet og personers unike historier.

Teknologijubel

- Hoveddelen av alle artiklene hadde en positiv holdning til den nye teknologien, kan Kleiven fortelle.

I sin undersøkelse avdekket hun  at  media oftest fremstiller medisinske bragder som kan gi pasienter nytt håp, eller at de skriver om paret som har prøvd ”alt” og som endelig lykkes.

Noen ganger handler oppslagene om politikere som har bevilget mer penger til behandling.

En annen trend, men på langt nær så dominerende, er de artiklene som fokuserer på fare og risiko.

Her handler det mye om politikere som kan innføre lover som hindrer par å få barn. Kleiven skriver at det er det lite fokus på fykten for hva den nye teknologien kunne føre til.

Noen artikler fokuserer også på de rare sidene. ”Hvite prøverørsforeldre fikk fargede tvillinger” (Aftenposten 2002) eller ”59 år og nybakt mamma” (Adresseavisa 2003).

- Her er det påfallende at media trekker frem saker fra utlandet. Journalistene opprettholder en rent og uskyldig bilde av Norge, her kan ikke slike tilfeller forekomme, sier Kleiven.

”Alle” kan få barn

Konsekvensen av medias positive holdning, er at de bygger opp under holdningen om at ”alle” kan få barn, konluderer Kleiven i sin undersøkelse. At graviditet er mulig dersom du ikke gir deg.

- De forsterker den norske normen om at egne barn er viktige. Leserne tror at teknologien gir ubegrensede muligheter, de får vite lite om dens realistiske begrensninger.

 Kleiven mener likevel at media er med på å åpne noen dører.

- Ved å fokusere på nye behandlingsmetoder i utlandet, skaper de også press på videreutvikling av nye metoder i Norge

- Hvorfor tror du pressen er så positiv?

- Det skyldes nok at pressen vil fortelle en god nyhet for de barnløse, at nå var det faktisk mulig å få barn. Pressen vet dessuten at dette selger.

- En annen viktig faktor er at helsejournalistikken ikke er prioritert i redaksjonene. Hadde journalistene vært mer kompetente, ville de kanskje spurt pasientene andre spørsmål, og lett etter de andre historiene.

Kleiven sier til forskning.no at journalistene i stor grad tok pasientenes parti i artiklene, og fortalte de vellykkede historier om par som fikk barn.

- De kunne også snudd det på hodet, og tatt parti med de som ikke lyktes ved å belyse svakheter ved kunstig befruktning og hvor ressurskrevende det er.  De kunne absolutt vært mer kritiske på pasientenes vegne.

Journalister mangler helsekompetanse

- Hva tror du artikkelen din kan bidra til?

- Jeg har ikke lyst til å bli en mediepessimist. Men det finnes ingen tradisjon for medisin- og helsejournalistikk som et eget felt som krever spesiell kompetanse i redaksjonene.

- Hele samfunnet hadde vært tjent med mer kompetanse, media påvirker jo i stor grad hvilke helsetilbud vi får. Så hvis vi kan starte en debatt om dette, er det fint.

- Men er det forenelig med journalisters nyhetskriterier?

- Ja, også helsejournalister er underlagt medielogikken om tilspissing, polarisering og konkretisering. Men jeg tror det er rom for mer spennende og nyanserte saker samtidig som journalistene ivaretar kravet til den gode nyhet.

Kleiven kan også fortelle at forholdene ikke nødvendigvis er bedre blant utenlandske journalister.

- Internasjonal forskningslitteratur viser samme tendens - journalister er enten teknologifascinerte eller så serverer de skrekkhistorier.

- Jeg mener at norske journalister pendler mellom håp og frykt. Vi ser den samme tendensen i Sverige og Danmark, avslutter Kleiven.

Referanse:

Hanne Hestvik Kleiven Fantastisk eller farefullt? Norske avisers dekning av assistert befruktning fra 1978 til 2007. Sosiologisk tidsskrift 2009 Nr 01