Fredag disputerte Lurås om fastlegeordningen for sin doktorgrad. Hennes analyse viser at mangel på medisinske retningslinjer, gjeldende avlønningsordning, legedekningen i kommunene, om fastlegene mangler pasienter og hvor ofte de henviser sine pasienter videre til spesialist er med på å bestemme legenes inntekt - og statens utgifter. Norge ligger på tredjeplass etter USA og Sveits når det gjelder statlige utgifter til helse per person i befolkningen

- Tidligere ordninger var gått ut på dato og var til dels ute av kontroll. Med den gamle ordningen kunne lønnsforskjellene mellom fastlønnsleger og andre leger være svært stor. En lege med driftsavtale fikk utbetalt et tilskudd uten at det ble stilt krav om ansvar for bestemte pasientgrupper. Kravet var knyttet til om legen hadde egen praksis, ansatt hjelpepersonell og laboratorium, sier Lurås til NTB.

Tidligere var det mulig for legen å avvise pasienter han ikke ønsket å ta imot. Fastlegeordningen hindrer dette. Nå har legen plikt til å ta imot dem som står på hans liste. Fastlegeordningen som ble innført i 2001, innebærer at alle med folkeregistrert adresse i Norge har rett til å stå på liste hos en fastlege.

Stykkpris

Fastlegen mottar rundt 300 kroner per år som et fast tilskudd per person som står på listen. I tillegg får han stykkprisbetaling per pasient som bruker legetjenesten. Gjennomsnittlig utgjør fastprisen 30 prosent av legens lønn, mens 70 prosent kommer fra stykkpriskomponenten.

Lurås’ avhandling peker på viktige politiske avveininger i bruken av stykkpris ved avlønning av legene. På den ene siden er stykkprisen nødvendig for å kompensere leger som har pasienter med store medisinske behov på sine lister. På den annen side kan dette innebære store kostnader for det offentlige.

En blandet avlønningsmodell som den norske, hvor fastlegene lønnes dels ved et fast årlig beløp per person på listen og dels ved en stykkpris for de tjenestene som ytes den enkelte pasient, er derfor trolig fornuftig, mener Hilde Lurås.

En lege med en kort liste av pasienter med store behov må sikres de samme inntektsmuligheter som en lege med en lang liste med relativt friske pasienter.

Forskjellig valg

Tidligere undersøkelser viser at folk var svært bevisste da de skulle velge fastlege. De fleste ønsket en lege med samme alder og kjønn som seg selv, en lege med lang erfaring og en lege vedkommende kjente fra før. Det var også viktig at legen holdt til i nærområdet og at det var kort ventetid for å få time.

Mer enn 53 prosent av dem som ble spurt i Statistisk sentralbyrås levekårspanel svarte at det viktigste kriteriet for dem da de valgte lege var at de fikk beholde en lege de kjente fra før. Kvinner syntes det var viktigere å få innfridd sitt førstevalg enn menn, og eldre syntes det var viktigere enn yngre. Eldre kvinner med dårlig helse - som bruker legetjenester oftere enn andre - synes det var spesielt viktig at førstevalget av lege ble innfridd.

77 prosent fikk den legen de hadde ført opp som sitt førstevalg da ordningen ble innført. Bare knapt tre prosent av landets befolkning står utenfor fastlegeordningen.

(NTB)