Den høye beredskapen under svineinfluensa-pandemien var nødvendig, og de industrisponsede forskerne var for få til å kunne påvirke politikken, hevder flere forskere.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsbilde: CDC/ Laura R. Zambuto)
En artikkel i British Medical Journal (BMJ) hevder at WHOs hemmelige ”Emergency Committee” i mai i fjor slakket på kravene til hva som kan kalles en pandemi, etter påvirkning fra industrien. (Se sak i forskning.no)
Dermed kunne gullkantede kontrakter om medisinkjøp vekkes til live da pandemien likevel ble erklært 11. juni, til tross for moderate dødstall.
- Ikke påvirket av industrien
- Dette er feil, hevdes det i en Nature-artikkel, signert journalisten Declan Butler. Han påpeker at mange land, inklusive Storbritannia, Frankrike, Belgia, Finland, Canada, Nederland og Sveits, allerede hadde bestilt store mengder virusvaksine flere uker før WHO erklærte pandemien.
Beslutningen om å endre definisjonen av pandemi ble dessuten tatt allerede i februar 2009, før svineinfluensaen var i horisonten. Altså kunne ikke ”Emergency Committee” influert på medisinsalget med sin beslutning, mener Butler.
Sovende kontrakter
"Jan Helge Solbakk"
Men Jan Helge Solbakk er ikke enig i denne framstillingen. Solbakk er professor ved Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og ved Senter for Internasjonal helse, Universitetet i Bergen, for tida i forskningspermisjon.
- Butler unnlater å nevne at det var som følge av WHOs industriinfiserte råd at mange land hadde gått til forhåndsinnkjøp av enorme lagre av tamiflu og andre antivirale midler i lang tid før den såkalte pandemien kom, skriver Solbakk i en e-post til forskning.no.
- Derfor villeder Butler leseren når det gjelder forholdet mellom endringen av pandemidefinisjonen og utløsningen av vaksinekontraktene mange land hadde inngått. Også Norge hadde mange måneder før “pandemien” ble erklært, inngått bindende kontrakter om masse-innkjøp av vaksiner, fortsetter han.
- Disse kontraktene om masseinnkjøp var imidlertid å betrakte som ’sleeping contracts’ inntil WHO erklærte at pandemien var her, også når det gjelder de landene Butler nevner. Hadde pandemien ikke blitt erklært, ville ingen land lenger vært forpliktet til å foreta disse innkjøp! Det unnlater Butler å nevne, framholder Solbakk. Føre var-prinsippet
Butler viser i sin artikkel også til uttalelser i Nature fra ikke navngitte forskere som understøtter føre var-prinsippet. Det skal nemlig være umulig å anslå hvor alvorlig pandemien er før det har gått flere måneder, og viruset kan mutere og bli farligere.
- Å være ’føre-var’ er en god tommelfingelregel, kommenterer Solbakk.
- Når så mye penger står på spill som i dette tilfelle, er det imidlertid god grunn til å spørre seg hvorvidt og på hvilke måter denne forhåndsårvåkenhet kan ha blitt påvirket av de store inntjeningsmulighetene som forelå, fortsetter han.
- De to rapportene fra BMJ og Europarådets helsekomite gir dessverre grunn til å tro at penge- og inntjeningsinteresser har spilt en viktigere rolle enn sunn vitenskapelig dømmekraft, skriver Solbakk til forskning.no.
For få til å påvirke
WHO-retningslinjene for pandemier fra 2004 ble dessuten utarbeidet av en gruppe der bare 3 av 22 medlemmer var sponset av industrien, ifølge Michael Osterholm, leder for et forskningsinstitutt i USA.
- Å antyde at de tre forskerne var i stand til å dirigere og kontrollere slutt-anbefalingene er naivt, og blir satt fram uten et eneste fnugg av bevis, sier han i Nature-artikkelen. Solbakk er uenig.
- Rapporten i BMJ dokumenterer at det har vært samrørighet mellom industrien og WHO fra dag én, det vil si helt tilbake til 1999, og det på tvers av WHOs egne retningslinjer for hvordan interessekonflikter skal håndteres, kommenterer han.
Annonse
Trenger ekspertisen
Den nederlandske virologen Albert Osterhaus er en av de som er kompromittert for sine industriforbindelser i BMJ-artikkelen. Han tar til motmæle og forsvarer sin deltakelse i den industrifinansierte European Scientific Working Group on Influenza (ESWI), som var med på å utarbeide WHOs retningslinjer.
- Å ekskludere influensaforskere med koblinger til industrien ville berøve rådgivingspaneler for førsteklasses ekspertise, hevder han.
- Det kritiske elementet er gjennomsiktighet. Jeg har alltid oppgitt mine interessekonflikter, uttaler Osterhaus i Nature-artikkelen.
Sammenligner med Mexicogulfen
Epidemologen Marc Lipsitch sammeligner pandemiberedskapen med oljekatastrofen i USA.
- Det er ironisk, at mens vi ser resultatene for andre gang på fem år av såkalt ”best case scenario”-planlegging i Mexicogulfen, så blir WHO kritisert for å planlegge for å øke oppmerksomheten rundt en alvorlig pandemi. Det er hva folkehelseinstitutter bør gjøre, og hva de fleste gjorde i dette tilfellet, og de burde berømmes for det, sier Lipsitch i Nature-artikkelen.
Solbakk mener at artikkelen kan leses som et forsvarsinnlegg fra industrien selv.
- Den er ført i pennen av en Nature-journalist som tilsynelatende ser på seg selv som en lydighetens tjener for nettopp denne aktøren, konkluderer han overfor forskning.no.
