Kronikk: Nå må regjeringen satse på kiropraktorutdanning
Etter ti års utredning og flere løfterike vedtak må kiropraktorutdanning i Norge inn i statsbudsjettet, skriver Marit Boyesen i denne kronikken.
MaritBoyesenRektor, Universitetet i Stavanger
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Stortinget har vært en pådriver for kiropraktikkens utvikling og posisjon i norsk helsevesen gjennom en rekke vedtak de siste tretti årene.
Det er fordi muskel- og skjelettlidelser er den hyppigste medisinske årsaken til sykefravær og uføreytelser i landet vårt, og koster samfunnet 70 milliarder i året i behandling, sykemeldinger og uføretrygd.
Kiropraktorers rett til å skrive ut sykemeldinger og pasienters rett til trygderefusjon ved kiropraktorbehandling, viser at kiropraktorer har fått en sentral plass i helsetjenestetilbudet for pasienter med muskel- og skjelettlidelser.
Stortinget vil ha utdanningen
I 2004 ba Stortinget regjeringen legge til rette for kiropraktorutdanning ved et norsk universitet. Etter nesten ti år konkluderer regjeringen i Stortingsmelding 13 (Utdanning for velferd, 2011-12), at de vil følge opp Stortingsvedtaket med sikte på etablering kiropraktorutdanningen i Norge.
Det er derfor all grunn til å forvente tilsagn om midler til utdanningen i statsbudsjett for 2014.
I dag studerer cirka 300 norske studenter kiropraktikk i utlandet. Kiropraktor er den eneste autoriserte helseprofesjon i Norge som ikke har utdanningstilbud her i landet. Etablering av utdanningen vil styrke den samlede kompetanse i helsevesenet som i dag er innrettet mot forebygging og behandling av muskel og skjelettplager.
Allerede gode på forskning
Etablering av kiropraktikk som høyere utdanning vil også bidra til et skarpere fokus på forskning på belastningslidelser, på behandlingsmetoder og på effekter av ulike behandlingsmetoder.
Fra 1970-årene har forskningsinnsatsen innen kiropraktikk vært økende og er i dag etablert med egne internasjonale vitenskapelige tidsskrifter og ulike faglige fora. Mye av denne forskningen foregår i nært samarbeid med tilgrensede fagfelt som medisin, manuell terapi og fysioterapi.
Kiropraktorer gir til sammen cirka 1.5 millioner konsultasjoner i Norge hvert år og flere ryggkonsultasjoner enn alle landets fastleger. Studier viser at en stor del av brukerne er tilfredse, gjennomsnittlig antall behandlinger per tilfelle er lavt og behandlingen innebærer minimal bruk av medikamenter. En av fire som oppsøker helsevesenet med muskel og skjelettlidelser går til kiropraktor.
Samarbeider om utdanningen
Blant de norske universitetene er det to interessenter for etableringen av kiropraktorutdanningen; Universitet i Stavanger (UiS) i samarbeid med Universitet i Bergen (UiB), og Universitetet i Oslo (UiO).
UiS har i samarbeid med Stavanger universitetssykehus (SUS) over en tiårs-periode arbeidet med tilrettelegging for denne utdanningen. Av tiltak kan nevnes professorat i kiropraktikk, stipendiatstillinger, tverrfaglig doktorgradsutdanning innen Helse og medisin med opptak for kiropraktorer, - og likedan utvikling av en studiemodell for mastergrad i kiropraktikk i samarbeid med UiB.
Et samarbeid mellom de medisinske og helsefaglige miljøene i Bergen og Stavanger gir et godt grunnlag for å kunne tilby et spennende og attraktivt læringsmiljø for studenter i kiropraktikk. Gjennom det fokus UiS og SUS har hatt på kiropraktorutdanningen gjennom mange år, ligger det også godt til rette for et videre samarbeid med studiestedene i Odense og Bournemouth.
Ønsker etablering på Vestlandet
Vi som har stått på for etablering av kiropraktorutdanning i Norge ser frem til endelige signaler om realisering. For det første har vi et sterkt ønske om at utdanningen kommer, for det andre ønsker vi en lokalisering til Vestlandet. Det er her de beste mulighetene ligger for et helhetlig perspektiv på utdanningen der fokus er praktisk samarbeid mellom faggrupper og institusjoner.
Dette vil sikre at det utdannes kiropraktorer med spesialkompetanse på muskel- og skjelettlidelser, men som samtidig har kompetanse til å jobbe tverrfaglig med de lidelser som rammer så store deler av befolkningen.