Berit Støre Brinchmann er professor i sykepleie ved Nord universitet og Nordlandssykehuset. Hun har fulgt en gruppe unge kvinner med spiseforstyrrelser og deres familier i et helt år.

Dette har gitt henne et unikt innblikk i en helt ny verden.

– Jeg hadde forventet å finne tynne, avmagrede unge kvinner, men alle i denne gruppen var normalvektige. For meg så det ut som flotte, sunne og friske jenter. I virkeligheten var de veldig, veldig syke. Både psykisk og fysisk.

• Les også: Ny behandling mot spiseforstyrrelser

De fleste av de unge kvinnene i gruppen Brinchmann har studert, hadde bulimi, men også anoreksi blir behandlet i den såkalte multifamilieterapien ved Nordlandssykehuset.​

Bulimikere spiser mye, men kaster opp maten igjen. Det er like farlig å overspise som å være underernært fordi det påvirker mange organer i kroppen. Alvorlige forstyrrelser i kroppen kan i verste fall føre til hjertestans.

Spiseforstyrrelse er den mest dødelige psykiske sykdommen som finnes.

Hjelp til dem over 18 år

Et prosjekt ved Nordlandssykehuset har utviklet en modell som skal hjelpe familiene til voksne ungdommer. I ett år samles 6-8 familier for å lære hvordan de kan gi bedre støtte til den syke. Familiene har seks dagssamlinger sammen med terapeuter. Hver samling går over et par dager.

Psykologspesialist Mildrid Elisabeth Valvik har vært med på å bygge opp dette tilbudet.

• Les også: Hesteterapi mot spiseforstyrrelser

–  Mange pårørende følte at det var lite kompetanse om spiseforstyrrelser rundt omkring ved de lokale distriktspsykiatriske sentrene i Nordland. Vi bestemte oss derfor for å bygge opp kompetansen hos de som står pasientene nærmest.

Nordlandssykehuset har hatt dette tilbudet siden 2006.

Valvik forteller at de har ekstra stor pågang på døgnbehandling akkurat nå.  

Den triste saken med en 13-åring som døde av spiseforstyrrelse i nyttårshelgen og mange mediaoppslag den siste tiden kan ha gjort pårørende og pasienter mer engstelige, tror hun.

– Pårørende har et stort behovet for mer informasjon og råd om hvordan de skal forholde seg til den syke.

Sykdommen rammer hele familien

Når et barn har en spiseforstyrrelse, må foreldre forsøke å hjelpe barnet å spise. Hvis de ikke klarer dette, må de kontakte hjelpeapparatet. Når barnet blir over 18 år, opphører noe av foreldreansvaret. Da skal ungdommen selv ta mer ansvar for å jobbe med spiseforstyrrelsen.

Familien, som i årevis har vært sterkt involvert i å få barnet til å ta til seg næring, blir da overlatt til bekymringene. Hvordan skal den syke klare å ta ansvar for seg selv?

Sykdommen gjør at mange unge med spiseforstyrrelser bor lenge hjemme. Den blir derfor et familieanliggende, selv om pasienten er voksen. Men familien kan føle seg utestengt fra kontakt med hjelpeapparatet etter at barnet er juridisk voksen og selvstendig.

Lærer foreldrene å slippe taket

I familiegruppene jobber de mye med å lære foreldrene å trekke seg unna. På et tidspunkt må de slippe taket og overlate ansvaret til den unge selv.

Men det er ikke enkelt. Hvordan skal en mor eller far slippe taket når de opplever alvorlige bekymringer for at barnet deres skal dø? Dette trenger familiene hjelp til.

• Les også: Hjelper idrettsungdom å forebygge spiseforstyrrelser

En mor fortalte Brinchmann at hun ikke hadde sovet skikkelig på mange år. Hun sto opp flere ganger om natten for å sjekke hvordan datteren hadde det.

– Jeg har fått utrolig respekt for hva folk står i.

Alene med problemene

Familiene kan være ganske ulike. Felles for alle er likevel at de føler seg alene. I gruppeterapien blir de kjent med andre i samme situasjon.

Noen aktiviteter foregår i fellesskap. Deltakerne får undervisning i hvordan en kan forstå spiseforstyrrelsen, om hvorda de skal kommunisere og løse noen av utfordringene som oppstår i familien. Undervisningen inneholder også øvelser og rollespill. I tillegg har de ulike grupper for mødre, fedre og jenter. Noen ganger er også søsken og besteforeldre med.

– En spiseforstyrrelse påvirker hele familien. Et familiemedlem som har stor angst for mat og ikke klarer å spise gjør familiemåltider alt annet enn koselige. Søsken orker ofte ikke å være hjemme på grunn av det høye konfliktnivået, forteller forskeren.

Spiseforstyrrelsen påvirker også hjernen, som heller ikke får nok næring. Det kan gjøre at den syke blir umoden og rigid. Selv om de unge kvinnene var over 18 år, kunne de de framstå som yngre, forteller forskeren.

Ekstrem trening

Et unormalt forhold til trening henger ofte sammen med en spiseforstyrrelse.

Mange har et tvangspreget forhold til trening. Hvis andre forteller at de har gått en tur eller trent, kan de bli misunnelige fordi de har forbrent flere kalorier enn dem, sier Brinchmann.

– De unge kvinnene sa at de skulle ønske at folk visste mer om spiseforstyrrelser, slik at det hadde blitt oppdaget tidligere. Både lærere og personlige trenere har for lite kunnskap om dette, mener de.

Hun mener det er viktig at de som jobber med idrett og trening, har kunnskap om de viktigste tegnene på spiseforstyrrelse. Slik kan sykdommen oppdages før det har gått for langt.

Nyttig å møte andre i samme situasjon

Familiene forteller forskeren at det var nyttig å møte andre i samme situasjon og se hvordan de løste problemene.

– Mange trodde at de sto helt alene og at ingen andre hadde opplevd noe lignende. Når de møter andre familier ser de at de ikke kan og ser at familien lastes for at datteren har fått en spiseforstyrrelse. Da kan de i større grad jobbe sin egen skyldfølelse. For skyldfølelsen er sterk.

En del av disse familiene går i oppløsning på grunn av påkjenningen det er å ha hatt denne snikende sykdommen i familien over mange år. Noen foreldre og søsken blir også syke.

De syke jentene synes også at disse gruppene var bra. De mente opplegget hjalp foreldrene. De ble ikke lenger så redde og bekymret, noe som skapte mye konflikter i familien.

Slik kan terapien indirekte også bli en hjelp for den syke til å bli friskere.

Hvor stor nytte har de av terapien?

Brinchmann har gjort intervjuer med familiene, de unge jentene og terapeutene. Hun ønsker å beskrive hva som skjer i disse familiene og hva denne terapien kan gjøre for dem.

I en annen del av forskningsprosjektet skal effekten av tiltaket måles. Både i forhold til jentenes sykdom, familiens problemer og psykiske problemer hos enkeltpersoner i familien.

Valvik mener at denne forskningen er viktig.

– Erfaringene våre tilsier at både pasientene og familiene deres får det bedre etter å ha deltatt i gruppeterapien. Vi opplever at angstnivået hos foreldrene blir mindre og at pasientene blir mer motivert for behandling. Disse forskningsprosjektene er likevel viktige for å kunne vurdere hvor stor nytte de har av terapien, sier Valvik.

Utdanner nye terapeuter

Akkurat nå har sykehuset også startet en utdanning i multifamilieterapi for terapeuter fra hele Norge.

Terapiformen er godt utprøvd i familier med barn under 18 år men ingen har tidligere gitt et tilbud til unge voksne med spiseforstyrrelser og deres familier. I Levanger og Tønsberg prøver de nå ut den samme modellen.

– Det er ikke vanlig å trekke inn foreldre i voksenpsykiatrien, men ofte er det nødvendig. Det oppleves som svært meningsfylt å hjelpe hele familien. Alle er berørte. Hvis du klarer å snu et negativt samspill, fins det mange ressurser i familien som kan hjelpe gutten eller jenta ut av sykdommen, sier Valvik.