“Det handler om å oppdage pasienten som en historiefortellende person og dermed være til stede i en ikke-instrumentell relasjon til pasienten.”

Det skriver Karin Gran Bøe i sammmendraget til avhandlingen Verdige møter mellom helsearbeider og pasient i livets sluttfase - Profesjonsetisk tolkning av en kvalitativ empirisk studie.

Stipendiaten, til daglig rektor ved Lovisenberg diakonale høgskole, har intervjuet og deltatt i behandlingen av døende pasienter.

- Det handler om noe annet enn regler og retningslinjer. Yrkesetiske retningslinjer må til, men her dreier det seg om at helsearbeideren våger å gå i møte med andre og bruke sin egen dømmekraft, sier hun.

Ekstrem livsfase

Forskeren har stilt spørsmål om hva som bør kjennetegne helsearbeiderens møte med den døende pasienten.

Hun har gjort forskningsarbeidet ved et hospice, et tilbud til pasienter i livets sluttfase, der det ikke lenger er håp om å redde livet, men bare en lindrende behandling som gjenstår.

- I en så ekstrem fase av livet, har jeg prøvd å få tak i noe av deres hverdagsfortelling, om hva som kjennetegner et verdig møte mellom helsearbeideren og den døende.

Mye positivt

Men til tross for at den ekstreme rammen for forskningsprosjektet, mener sykepleieren og diakonen at det kan komme mye positivt ut av helsearbeiderens møte med pasienten.

Hun er opptatt av at de som jobber i helseomsorgen må klare å være oppmerksomme nok til å leve seg inn i den dødssykes situasjon.

- Da handler det om en ganske spennende og motiverende jobb, om å våge å gå i møte med pasienten, sier Gran Bøe håpefullt.

Hun mener også at idealene om selvstendighet, autonomi og hjelp til selvhjelp, som i stor grad preger dagens helsevesen, ikke helt passer inn i livets sluttfase, når mange trenger hjelp til de mest grunnleggende oppgaver.

- I livets siste fase er det ikke alltid lenger relevant å snakke om autonomi, men allikevel verdighet.

Mangler tid og rom

Rektoren mener det mangler tid og rom for pasientene, og at poengene hun tar opp, i større grad bør prege hele helsevesenet.

- Innen rammen av det markedsorienterte og stykkprisfinansierte helsevesenet vårt, er det viktig at det skapes rom for en sosial praksis, der det blir mulig å vektlegge disse dydene.

Dette rommet for sosial praksis mener hun bør prege tankegangen, ikke bare i hospice-avdelinger spesialisert på døende pasienter, men like mye i sykehusenes akutt-avdelinger eller ambulansen som henter en dødssyk pasient.

- Jeg tror at det foregår mye av denne typen praksis, men jeg kommer også med ganske kritiske refleksjoner om hvordan ting burde være, for å skape tid og rom.

Ikke bare teologi

Noen vil kanskje rynke på nesen over at en etikkforsker fra teologisk fakultet skal fortelle helsearbeidere hvordan de skal jobbe.

Selv mener Kari Gran Bøe at hennes etikk passer like fint for muslimer og ateister som for de kristne blant oss.

- For meg handler det ikke om tro og verdier, men om en retning innen etikken som ikke vektlegger reglene og retningslinjene, men tar utgangspunkt i det konkrete, i praksisfortellingene og hverdagfortellingene.

Selv ser hun på seg selv som de avdøde pasientenes talerør. Ingen av menneskene hun intervjuet lever i dag.

- Avhandlingen kan bidra som en lydforsterker, eller en høytaler, som blir en stemme som sjelden kommer frem. Dette handler ikke om tro eller religiøst ståsted, men hva man velger å løfte opp.

Dyder i livets siste stund

Gran Bøe er opptatt av dyder og dydsetikk, altså grunnleggende gode egenskaper hos mennesker, som kan sies å kjennetegne yrkesetikken til en helsearbeider, og som bidrar til verdige møter med den døende pasienten.

I avhandlingen tar hun opp dydene oppmerksomhet og tilbakeholdenhet.

Oppmerksomhet eller sanselig samvær, handler om å muliggjøre innlevelse i den døendes situasjon, og de kroppslige og verbale signalene pasienten gir uttrykk for ovenfor helsearbeideren.

Dette kobles sammen med tilbakeholdenhet, eller, som stipendiaten kaller det, “å eie skam i livet”.

- Dersom denne type dydsutøvelse preger profesjonaliteten, kan det bidra til å ivareta begge personers grenser og integritet, og dermed ivareta den døendes verdighet, sier Gran Bøe.

Hun mener også det er viktig at helsearbeideren har evnen til å kunne forsone seg med at livet tar slutt.

I avhandlingen har den gamle dydsetikken til Aristoteles blitt hentet fram fra hyllene. Denne etiske teorien tar utgangspunkt i de opprinnelige motivene og forsettene som ligger til grunn for våre handlinger.