Blant barna som kommer til medisinsk undersøkelse ved mistanke om seksuelle overgrep i Oslo, er det dobbelt så høy andel gutter blant ikke-vestlige barn av innvandrere som blant andre norske barn.

Det viser en ny rapport om seksuelle overgrep blant barn av innvandrere fra land i Afrika, Asia inkludert Tyrkia, Sør- og Mellom-Amerika av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

– Andelen er høyere enn forventet, sa forsker Mia Myhre ved NKVTS da rapporten ble lansert torsdag. På møtet var også representanter for hjelpeapparatet, organisasjoner og forskere.

Også blant minoritetsbarna er jentene er i flertall på overgrepsmottakene. Men forskjellen mellom gutter og jenter er altså mindre. 32 prosent med ikke-vestlig bakgrunn er gutter, mot bare 16 prosent blant barn av foreldre fra Norge og andre vestlige land.

Tallene er riktignok små. I 2013 og 2014 var det 16 gutter og 32 jenter med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn til undersøkelse ved Statens Barnehus Oslo og Oslo universitetssykehus.

Færre får hjelp

Der har forskerne også intervjuet bekymrede ansatte som sjelden ser minoritetsbarna som har vært utsatt for overgrep:

«Hvorfor ser vi så få av disse? Hvordan kan vi hjelpe og støtte dem bedre? Blir ting verre for dem dersom de melder fra?» sier en ansatt.

Rapporten tyder på at innvandrerbarn sjeldnere får hjelp etter seksuelle overgrep enn andre barn. Omtrent like mange oppgir at de er blitt utsatt for seksuelle overgrep som blant andre barn i Norge, viser NKVTS sin omfangsundersøkelse fra 2013. Men langt færre gjenfinnes i statistikkene til hjelpeapparatet.

Få av barna som kommer til overgrepsmottakene bor på asylmottak. Forsker Mia Myhre tror mørketallene her kan være store. De fleste enslige mindreårige asylsøkere er gutter.

– Enslige mindreårige er en vanskeligstilt gruppe som kan bli ofre for pedofile som utnytter at de er i en sårbar situasjon, sier Myhre til forskning.no.

Innvandrerjentene mindre utsatt

– Det kan se ut til at innvandrergutter er mer utsatt for overgrep enn norske gutter, sier Myhre.

Men dette vet ikke forskerne. I omfangsundersøkelsen til NKVTS fra 2013 svarte unge på om de hadde opplevd seksuelle overgrep. De hadde ikke nødvendigvis søkt hjelp etter overgrepet. Like mange med ikke-vestlig bakgrunn som norsk eller annen vestlig bakgrunn oppga overgrep, men det gjaldt for få ikke-vestlige gutter til at forskerne kunne sammenligne med andre gutter.

Tall fra 2007 viser imidlertid at en større andel innvandrergutter rapporterer om seksuelle overgrep enn det norske gutter gjør. Psykologiprofessor Svein Mossige ved Universitetet i Oslo sto bak undersøkelsen. Han tror kjønnsforskjellene i hjelpeapparatet speiler omfanget av overgrep.

– Innvandrerjentene ser derimot ut til å være mindre utsatt for overgrep enn norske jenter, sier Mossige til forskning.no.

– Jenter lever beskyttet

Mossige tror det kan skyldes at jentene lever et mer beskyttet liv. Flesteparten av overgrepene på innvandrerbarna skjer utenfor familien, tyder hans undersøkelse fra 2007 på.

Hvorfor innvandrerguttene er mer utsatt, vet ingen. Når undersøkelser skiller mellom barn som selv er innvandrere og barn av innvandrere, viser det seg å være svært liten forskjell mellom gutter med og uten innvandrerbakgrunn født i Norge.

Noe endrer seg altså mellom generasjonene. Mossige spekulerer på om det blir lettere å beskytte seg mot å havne i situasjoner der en kan bli utsatt for overgrep når du kjenner samfunnet godt.

Tabu og tapt ære

Tallene i NKVTS-undersøkelsen er for små til å trekke sikre konklusjoner, men de stemmer overens med en rapport fra Statistisk sentralbyrå som viser at det i 2012 bare var 40 barn med innvandrerbakgrunn som fikk hjelp av barnevernet i saker med mistanke om seksuelle overgrep, ifølge Dagsavisen.

Færre innvandrerbarn i hjelpeapparatet kan skyldes at det er enda mer skam og skyld knyttet til seksuelle overgrep i en del innvandrermiljøer. Det er også konklusjonen i en rapport fra Redd Barna som kom i fjor.

I undersøkelsen til NKVTS oppga folk med innvandrerbakgrunn i større grad slike følelser. Og ansatte tror skammen kan hindre familier i å melde fra, ifølge flere av de 15 intervjuene.

«Argumenter som går på at de får dårlig rykte, kan ødelegge mulighetene mer i forhold til valg av partner. At det går litt mer på tap av ansikt og tapt ære i forhold til hele familien om ting kommer frem. Tapt status. Det er kanskje enda litt mer tabu og skambelagt for noen. De argumentene hører jeg ikke særlig fra familier som kommer inn med norsk bakgrunn», sier en ansatt i NKVTS-rapporten.

Ikke bare skam

Det er vanskelig å si noe generelt om årsaker, ettersom innvandrere er en svært sammensatt gruppe.

Prosjektmedarbeider Mira Elise Glaser Holthe ved NKVTS mener at forskerne framover må kartlegge hva som bidrar til at noen føler mer skam enn andre, og hvordan hjelpeapparatet kan forhindre at skam blir en barriere mot å søke hjelp.

En liten studie blant afrikanske kvinner i Norge har tidligere vist at de synes det er vanskelig å snakke om overgrep til dels på grunn av kulturelle barrierer.

Psykologiprofessor Svein Mossige mener skam og tabuer knyttet til overgrep bare er én mulig forklaring på at få søker hjelp.

– Min erfaring fra barne- og ungdomspsykiatrien er at en del innvandrere ikke ser på hjelpeapparatet som noe de kan dra nytte av. Det er en forventning om at familien bør ordne opp, sier han.

Må spørre minoritetene

De ansatte i hjelpeapparatet tror at andre grunner til at få innvandrerbarn kommer kan være språkbarrierer og manglende kunnskap om hvor man kan søke hjelp.

På møtet i går satte Hedda Hakvåg ved Reform ressurssenter for menn spørsmålstegn ved at forskerne har spurt nettopp hjelpeapparatet om hvorfor barna ikke kommer til dem. Svaret ligger kanskje heller hos minoritetsmiljøene.

Rapporten er et startpunkt, ifølge NKVTS-forskerne. Det er gjort lite forskning på seksuelle overgrep blant innvandrere i Norge, og det er vanskelig å få oversikt over dem som ikke søker hjelp.

Referanse:

Mira Elise Glaser Holthe mfl: Seksuelle overgrep mot barn og unge med innvandrerbakgrunn. En undersøkelse av forekomst og erfaringer i hjelpeinstansene. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, rapport 1/2016. Sammendrag.