Nervecellene kan kommunisere med hverandre og formidle informasjon i kroppen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Nervesystemet gir hjernen beskjed om infeksjoner
Nervesystemet kan gi mer spesifikk informasjon om infeksjonene i kroppen enn tidligere antatt.
Nervesystemet
Nervesystemet består av to deler: et sentralt system og et perifert system.
Det sentrale nervesystemet: består av hjernen og ryggmargen.
Hjernen er hovedorganet i sentralnervesystemet som kontrollerer resten av nervesystemet. Den består av et uendelig antall nerveceller som kan formidle millionvis av nerveimpulser hvert sekund.
Sentralnervesystemet og det perifere nervesystemet er forbundet i ryggmargen. Nervetråder løper fra hjernen ned gjennom ryggmargen.
Det perifere nervesystemet: er den delen av nervesystemet som befinner seg utenfor hjerne- og ryggmargshinnene. Dette nervesystemet består av nerver som går ut fra ryggmargen og hjernestammen, og forgrener seg til mindre nerver og strekker seg ut til alle deler av kroppen.
De perifere nervene består av tre hovedgrupper: sensoriske, motoriske og autonome nerver.
De sensoriske nervene før informasjon inn til ryggmargen og derfra opp til hjernen.
De motoriske nervene skaper bevegelser, fordi de fører nerveimpulsene fra hjernen og ryggmargen ut til musklene.
De autonome nervene leder impulser fra og til de indre organene i kroppen.
Amerikanske og canadiske forskere antyder at nervecellene kan advare sentralnervesystemet om infeksjoner og betennelser i kroppen. Men nervecellene bringer i tillegg annen informasjon. Denne nye kunnskapen kan være med på å utvikle medisinen, ifølge forskerne.
Studien ble gjort på mus og er publisert i The New England Journal of Medicine.
Informasjonsrike nerveceller
forskning.no har tidligere skrevet om at nervecellene kan kommunisere med hverandre og videreformidle informasjon.
De nye resultatene tyder på at nervecellene i det perifere nervesystemet, spesialiserte nerveceller som overfører informasjon i hele kroppen, er i stand til å fortelle sentralnervesystemet om en infeksjon er forårsaket av virus eller bakterier og hvilke type bakterier som er tilstede akkurat nå.
Nervecellene kan også varsle om hvordan det står til med det autoimmune systemet.
Dette er et system som kan sette i gang autoimmune sykdommer, som er en stor gruppe sykdommer der immunsystemet angriper sine egne friske celler i kroppen.
Ved å sende signaler til hverandre, kan nervecellene kommunisere og advare hjernen om infeksjoner og betennelser i kroppen, slik at sentralnervesystemet kan koordinere kroppen og stoppe infeksjonene.
– En infeksjon i fingeren vil for eksempel videreføre signaler til ryggmargen og deretter til hjernen. Hjernen vil da kunne sette i gang hensiktsmessige prosesser i kroppen som vil starte bekjempelsesprosessen av infeksjonene, sier Stein Bror Strandquist, nevrolog ved Celebrum Nevrologi, til forskning.no.
Lettere å diagnostisere
For den fremtidige utviklingen av legemidler og behandlinger er det viktig å lære seg å dekode denne informasjonen.
Den nåværende metoden for å bekrefte infeksjoner, er å teste vev og kroppsvæsker ved hjelp av teknikker som krever timer eller flere dager. Men dekodingen kan gjøre det enklere.
Det kan bli lettere å kartlegge hvor alvorlig en infeksjon er, og hvordan det forventes at sykdommen skal utvikle seg dersom pasienten ikke får behandling. Det kan også bli enklere å sette diagnoser eller få en prognoseoversikt over mulige sykdommer. Det vil være spesielt viktig ved smittsomme eller dødelige sykdommer, som influensa, ebola eller sars, en alvorlig og akutt infeksjonssykdom i luftveiene.
– Hvis vi kan unersøke nervesystemet og den informasjonen som nervecellene bringer med seg, kan vi stille en diagnose i god tid. For eksempel kan vi kanskje fortelle raskt om noen har influensavirus eller bakteriell lungebetennelse. Dette kan bestemme hvilke antibiotika som kan være passende.
En pasient i septisk sjokk, som man blant annet kan få ved en infeksjon av E.coli-bakterier, krever for eksempel umiddelbar behandling av antibiotika, og for hver time som går, øker sjansen for å dø.
– Et feilaktig valg av antibiotika kan ha alvorlige konsekvenser for pasienten i denne tilstanden, forteller han.
Likevel mener Strandquist at det nye funnet vil ha lite å si for medisinutviklingen i dag.
– Per i dag er det vanskelig å finne den praktiske nytten av det. Det kan ta flere år før man kan anvende denne kunnskapen i behandling av pasienter, sier han.
Referanse:
Steinberg, Benjamin E., m.fl.: Bacteria and the Neural Code, The New England Journal of Medicine, November 2014, DOI: 10.1056/NEJMcibr1412003
