Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert. Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Les også:

Slik kan kriminalitet forebygges

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

Les også:

Jihadister har fått større fotfeste i Sverige, men forskerne vet lite om dem

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.