Kreft oppstår når mutasjoner bygger seg opp over tid og til slutt skaper kreftceller som kan utkonkurrere friske celler i kampen om plassen. Det er den konvensjonelle forklaringen.

Det kan likevel ikke være hele svaret, mener amerikanske forskere. De mener at kreft oppstår fordi cellemiljøet blir skadet, av for eksempel alderdom eller røyking. Det endrede cellemiljøet er mer gunstig for kreftcellene, som ellers blir holdt nede av friske celler.

Ifølge forskerne er det helt grunnleggende evolusjonsteori.

– Så lenge miljøet i kroppen er sunt og friskt, favoriseres friske celler, som evolusjonært er tilpasset dette miljøet. Først når disse betingelsene endrer seg, kan det være en fordel å ha noen av mutasjonene til kreftcellene, skriver professor James DeGregori, som leder Cancer Research Center ved University of Colorado, i en pressemelding.

Den nye hypotesen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences.  Den åpner opp for forklaringer på flere kreftmysterier – for eksempel hvorfor hvaler ikke får kreft oftere enn mennesker.

Spennende tanker

Jens Oluf Bruun Pedersen er overlege og medisinsk redaktør ved den danske organisasjonen Kræftens Bekæmpelse. Han mener den nye hypotesen spennende, og at den kan bidra til å belyse gåtene rundt utviklingen av kreft.

– Vi vet fortsatt ikke om dette stemmer. Sammenhengen må dokumenteres på en overbevisende måte. Men tankegangen er attraktiv. Den kan blant annet forklare at kronisk betennelse kan føre til kreft, sier Pedersen.

Slike kroniske betennelser endrer ikke på genene, så det er ikke klart hvorfor det kan føre til kreft.

Evolusjonær årsak

Den nye hypotesen står ikke alene om å peke på evolusjon som forklaring. I fjor foreslo en australsk forsker at kreft er en iboende egenskap i celler.

Det stammer fra den gang alle organismer var encellede.

Sunt miljø i kroppen

Ifølge James DeGregori kan en evolusjonær tilnærming til kreftforskning føre til store fremskritt.

I dag forsker nesten alle på å angripe syke celler. Han mener behandlingen heller burde ta sikte på å opprettholde et miljø hvor kreftcellene ikke tar makten.

Forskeren bruker en gressplen som eksempel: Man kan enten kjøpe plantevernmidler til å drepe ugresset – eller så kan man gi gresset gjødsel.

– Vi bør ha mer fokus på å fjerne vekstbetingelsene for sykdommen ved å holde kroppens vev sunt, blant annet gjennom en sunnere livsstil, sier DeGregori.

Jens Oluf Bruun Pedersen er helt enig:

– Hvis hypotesen holder, vil det være gunstig å forebygge kreft ved å opprettholde et gunstig mikromiljø i kroppen, sier overlegen.

Evolusjonen ligger bak

Ifølge James DeGregori er ikke evolusjonsteorien integrert godt nok i kreftforskningen.

– Endringer eller mutasjoner vil som regel skade cellenes muligheter for å overleve og kopiere seg selv, sier DeGregori.

Kroppen er et produkt av millioner av år med evolusjon. Derfor er cellene tilpasset miljøet i vevet.

Kreftceller er derimot produktet av mutasjoner som endrer på denne beste tilpasningen. For eksempel er mange bedre tilpasset det oksygenfattige miljøet inne i kreftsvulster. Der kan de utkonkurrere friske celler – men ikke ellers.

Først når kroppen ikke lenger er sunn og frisk, kan mutasjonene gi kreftcellene en fordel.

Minner om utslettelsen av dinosaurene

James DeGregori sammenligner miljøskiftet i kroppen med meteornedslaget som utslettet dinosaurene for 65 millioner år siden.

På det tidspunktet var planeten varm og fuktig, og dinosaurene var perfekt tilpasset det miljøet. Pattedyrene var fortrengt til små nisjer her og der i landskapet.

Etter meteornedslaget ble økosystemet endret, noe som plutselig favoriserte pattedyrene.

– Når kroppen endrer seg, for eksempel på grunn av røyking, kan det endre på dynamikken mellom friske og syke celler. Det skjer ikke fordi de plutselig oppstår og er en slags superceller, men fordi miljøet favoriserer bestemte mutasjonene, sier DeGregori.

Forklarer gammel kreftgåte

Den nye teorien kan kanskje også brukes til å forklare en gammel kreftgåte. Den heter «Petos paradoks».

Hvis en konvensjonell forståelse av kreft som et resultat av mutasjoner skal holde stikk, må flere celler i kroppen øke risikoen for at én celle muterer til en kreftcelle.

Altså må en hval ha mye større risiko for kreft enn et menneske. Men slik er det ikke. Det er «Petos paradoks». Risikoen for kreft stiger med alderen, ikke med kroppsstørrelsen.

– Det peker mot at noen aldersrelaterte mekanismer endrer forutsetningene for at muterte celler kan vinne over de friske cellene og utvikle seg til kreft. Det er ikke på grunn av akkumulerte mutasjoner i de enkelte celler, avslutter James DeGregori.

Referanse:

Garth Sundem «Toward an evolutionary model of cancer: Considering the mechanisms that govern the fate of somatic mutations», PNAS (2015), DOI: 10.1073/pnas.1501713112

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.