Vaksiner redder liv. De kan også hindre at folk blir kastet ut i fattigdom.

Om alle i 41 av verdens lav- og mellominntektsland får ti vaksiner som beskytter mot kjente sykdommer, kan 24 millioner unngå å havne under fattigdomsgrensen de neste årene.

Det antyder en beregning fra en internasjonal gruppe forskere og helserådgivere.

HPV og influensa

24 millioner tilsvarer om lag ni prosent av innbyggerne i lavinntektsland som tjener mindre enn 15 kroner dagen. Dette er fattigdomsgrensen slik Verdensbanken ser det.

Tidligere har forskning vist at helseutgifter er en av hovedårsakene til at familier i India og Kina blir fattige.

Nå har forskerne prøvd å beregne hvor mange som kan bli spart for et liv i fattigdom i perioden 2016–2030 dersom de får vaksiner mot ti virus og sykdommer: meslinger, hepatitt B, HPV som kan øke risikoen for livmorhalskreft, gulfeber, influensa type B, streptokokker som kan føre til blant annet lungebetennelse, rotavirus som kan gi diaré og oppkast, røde hunder, hjernehinnebetennelse og japansk encefalitt.

Taper penger på medisiner og transport

Det er store utgifter knyttet til sykdommer som kunne vært unngått. Familier må ofte selv betale for behandlingen.

I tillegg kommer transport til lege og sykehus og tapt arbeidsfortjeneste. Forskerne regner ut hva den som tjener mest penger i familien, taper når han eller hun ikke kan jobbe på grunn av egen sykdom eller et sykt barn. Utgangspunktet er den gjennomsnittlige timelønna i hvert land.

For å finne ut hvor mange som er fattige, ser forskerne på månedslønn per husholdning basert på hvert lands BNP per innbygger og anslår hvor mange som havner under Verdensbankens fattigdomsgrense.

Usikre beregninger

Forskerne bruker en matematisk modell som tar utgangspunkt i beregninger fra flere land som igjen bruker ulike typer modeller. Slike beregninger er alltid usikre.

Og det finnes svært lite informasjon om hvor mye penger folk faktisk bruker på helseutgifter. Denne delen av analysen bygger derfor på tall fra få land.

Fagfolkene har dessuten ikke tatt med i betraktning flokkimmunitet eller at smittemønstre kan endre seg over tid. De har heller ikke sett på forskjeller mellom kvinner og menn eller by og land.

Mange dør av meslinger

Forskerne har også regnet ut hvor mange dødsfall som kunne vært unngått. 36 millioner er anslaget deres.

Fattigfolk har høyere risiko for å få sykdommene. De får flere barn og har dermed flere i familien som kan bli smittet.

På grunn av dårligere generell helse og ernæring har de lavere motstandsdyktighet mot sykdommer og mindre sjanse for å bli frisk når de først har blitt syke. Skrøpelige mennesker kan dø av influensa, også i Norge.

De fattige har dessuten dårligere tilgang til behandling når de først har fått sykdommen.

De drar dermed større nytte av vaksiner enn de rike.

Likevel er det de fattige som oftest må klare seg uten vaksiner.

Flest liv spart blant fattige

Flest dør i de fattigste delene av befolkningene. Hvis man deler befolkningen i fem, ville halvparten av livene som ble spart med de fleste av vaksinene være blant de to fattigste delene.

Noen vaksiner virker mer utjevnende enn andre. Ulikheten i helse viser seg blant annet i tallene for influensa. Seks av ti av dødsfallene som spares, er i de fattigere delene av befolkningen, mens denne vaksinen har mindre effekt i de rikere delene av befolkningen.

Seks av ti dødsfall som spares totalt, er takket være vaksinen mot meslinger. Dette er en sykdom med høy dødelighet, men vaksinen er regnet som rimelig effektiv.

Forskerne anslår imidlertid at færrest blir fattige om de får en vaksine mot hepatitt B. 14 millioner mennesker kan unngå fattigdom. Behandlingen koster mye penger samtidig som det er forventet mange nye tilfeller framover, selv om det er færre av de smittede som dør av hepatitt B enn av meslinger.

Studien er sponset av Bill & Melinda Gates Foundation, som støtter veldedig arbeid for å redusere ulikhet.

Referanse:

Angela Y. Chang mfl: The Equity Impact Vaccines May Have On Averting Deaths And Medical Impoverishment In Developing Countries. Health Affairs, vol. 37, nr. 2, februar 2018. Doi: 10.1377/hlthaff.2017.0861.