Forskning.no hadde den 20. august en artikkel der økonom Sindre Farstad påstår at vi kan avlyse eldrebølgen. Artikkelen fortjener flere kommentarer.

Mange hevder at det er en pågående aldring i befolkningen, populært kalt for «eldrebølgen». Farstads poeng er at de som hevder dette, ikke tar hensyn til det faktum at levealderen øker bestandig.

Det er riktig at andel eldre i befolkningen øker, så lenge man bruker faste aldersgrenser for å definere «eldre». Men en gjennomsnittlig 65-åring i 1950 hadde ikke samme helse og gjenstående levetid som en 65-åring i dag, eller i 2060. Derfor bør aldersgrensen i definisjonen av eldre (om det er 65 år, eller 67 år, eller 70 år per i dag) øke i samsvar med levealderen.

Farstad illustrerer sin påstand med en beregning for historisk og forventet utvikling i forsørgelsesbyrden i perioden 1975-2060. Forsørgelsesbyrden er her definert som forholdet mellom antall sysselsatte i befolkingen og antall personer som ikke er sysselsatt (barn, pensjonister, pluss andre som er utenfor arbeidsstyrken).

Aldersgrensen for gruppen som kalles «eldre» øker fra 65 år i 2015 til 69,7 år i 2060, i takt med levealdersøkningen som Statistisk sentralbyrå forventer i sin befolkningsprognose fra 2016. Farstad viser at forsørgelsesbyrden definert på denne måten holder seg konstant på 0,74-0,76 i perioden 2005-2060.

«Vi står ikke overfor en eldrebølge som vil true våre velferdsordninger», skriver han i den opprinnelige artikkelen i Fagbladet samfunn og økonomi.

Ikke en ny tanke

Farstads tankegang at vi bør unngå å bruke faste aldersgrenser er ikke ny. Lars Østby hadde samme poeng allerede i 2004. For mer enn førti år siden skrev demografen Norman Ryder at vi ikke bare bør se på antall år siden man ble født, men også forventet gjenstående levetid.

Denne tankegangen inspirerte Sergei Scherbov og Warren Sanderson i 2005 da de analyserte aldringen i Tyskland, Japan og USA i årene 200-2100. Ved å bruke et mål for alder som var justert for økende levealder forsvant den forventede eldrebølgen. I 2010 fant Lisa Keller samme effekt for Norge (upubliserte tall, Økonomisk institutt, UiO).

Tar feil om at befolkningsutviklingen ikke truer velferdsordningene

Jeg er enig med Farstad i at analyser av aldring i en befolkning bør ta hensyn til økende levealder, og ikke være basert på en fast aldersgrense, som 65 år, for eksempel. Forsørgelsesbyrden justert for økt levealder viser at vi ikke står overfor en eldrebølge. Men han tar feil når han påstår at befolkningsutviklingen derfor ikke truer våre velferdsordninger.

Analyser av framtidige offentlige finanser, pensjonskostnader eller utgifter for pleie og omsorg i Regjeringens Perspektivmelding fra 2017 tar hensyn til økningen i forventet levealder i framtiden. På lang sikt forventer man et underskudd i offentlige finanser («inndekningsbehov»), når dagens velferdsordninger videreføres.

Beregningen er basert på en rekke forutsetninger som kan diskuteres. Men alternative baner innenfor realistiske grenser for en rekke nøkkelvariabler (bl.a. befolkningens arbeidsinnsats, utgifter for offentlig forvaltning, privat medfinansiering av offentlige tjenester, husholdningenes skattenivå), isolert sett, tyder ikke på at det er lett å unngå et slikt underskudd.

Fredriksen og Stølen viser at utgiftene til alderspensjon fra folketrygden forventes til å øke fra dagens nivå på rundt 200 milliarder kroner, til cirka 310 milliarder kroner i 2060. Folketrygdens utgifter (inkludert uføretrygd) målt i forhold til samlet pensjonsgivende inntekt forventes til å gå opp fra dagens 18 prosent til 22 prosent i 2060.

Vi må fortsatt gripe inn i sykdomsforløpet

Farstad er lite bekymret for våre framtidige velferdsordninger blant annet fordi andelen barn og unge synker. Han viser til et det blir flere sysselsatte, sammenlignet med antall barn og ungdommer (0-24 år). Forholdstallet går opp fra 0,87 i 1975 til 1,38 i 2015. For 2060 kan vi forvente et forholdstall lik 1,62. Riktignok skriver han at tallene overdriver bedringen i forsørgerbyrden, fordi tid med utdanning og studie har blitt lengre.

Men etter min mening er det bedre å se bort fra hele poenget med synkende andeler barn og unge, ikke bare på grunn av lengre utdanning, men også høyere investeringer per elev og student. Tall hentet fra Statsbudsjett 2018 (Figur 4.2) viser cirka tre prosent årlig realvekst i statens utgifter for utdanning i årene 2009-2018. Denne økningen er fem ganger så sterk som økningen i antall barn og ungdommer, som var på 0,6 prosent per år i samme periode.

Selv om begrepet eldrebølgen kan kritiseres og selv om Farstad måler forsørgelsesbyrden bedre enn det som er vanlig, bør en fortsatt være bekymret for våre velferdsordninger, særlig på lang sikt. Det hjelper ikke å måle pasientens feber med et bedre termometer, så lenge man ikke griper inn i sykdomsforløpet.