Svenske forskere har intervjuet 12 ungdommer i alderen 15 til 17 år om hvordan det er å leve med ADHD.

Ungdommene forteller at de stort sett lever godt med sin diagnose når de er sammen med venner, kjærester og familier.

Det er på skolen at ADHD blir et problem. Det skyldes en manglende forståelse for sykdommen, mener de som er intervjuet.

Studien er publisert i den siste utgaven av Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Sjelden ungdom blir spurt

Hensikten med denne studien var å beskrive hvordan ungdom med ADHD tenker og hvordan de har det i hverdagslivet og på skolen.

– Det er forsket mye på ADHD-diagnosen. Men det er ikke så ofte at ungdom selv blir spurt om hvordan de opplever det å ha ADHD, mener Rikard Olof Eriksson.

Han er forsker ved Høgskolen i Østfold og har gjort den nye studien sammen med forsker Maria Carlsson ved Gøteborgs universitet. Intervjuene er gjort med ungdommer i Sverige.

– Forskningen på ADHD er dominert av den kliniske medisinske forskningen på legemidler, hva som hjelper og ikke hjelper. Sosiologiske og etnografiske studier av de som får diagnosen er nesten helt fraværende i forskningslitteraturen, mener han.

Har tro på framtiden

Et viktig spørsmål for forskerne var om disse ungdommene hadde mulighet til å realisere sine framtidsdrømmer.

– Det viser seg at disse ungdommene har samme framtidstro og de samme framtidsdrømmer som alle andre ungdommer. Dette er gledelig, til tross for at de mener at de ikke har fått den hjelpen de trenger i skolen, sier Eriksson.

Medisiner gjør hverdagen enklere

Tre fjerdedeler av ungdommene i undersøkelsen ble diagnostisert med ADHD da de var mellom 14 og 16 år. Samtlige var medisinert. Ingen av dem hadde en kontaktperson innen barne- og ungdomspsykiatrien.

Blant hovedproblemene for disse ungdommene har vært konsentrasjon og problemer med å sitte stille og planlegge skolearbeidet. De snakker om kaos i tankene, trøtthet, problemer med å huske og finne motivasjon.

De fleste ungdommene sier at medisinene har gjort at de har kunnet konsentrere seg bedre i skolen. De har blitt mindre impulsive og mindre hyperaktive.

Ikke fått hjelp i skolen

Et sentralt resultat i studien er at ungdommene mener at det ikke har vært mye støtte å få fra skolen. Det er de selv og foreldrene deres som har bedt om hjelp når de har trengt det, og ofte har de ikke fått denne hjelpen.

Noen ungdommer opplever også at det har vært skepsis i skolen til ADHD-diagnosen. Dette bidrar til at de får en negativ holdning til skolen. De er redde for at de ikke skal klare seg der.

«Skolen er det eneste stedet jeg hater ADHD», er det en ungdom som sier. 

Medisiner på godt og vondt

I studien kommer det fram at ungdommene har mange ulike tanker om medisineringen.

De sier at de opplever positive personlighetsforandringer. De føler seg mer normale og får mer ro når de tar medisiner.

Samtidig beskriver de at de også opplever å bli en kjedeligere versjon av seg selv. De blir nedstemt på grunn av den økte roen.

– Noen ungdommer beskriver at vennene deres ikke kjenner dem igjen fordi de har blitt en annen person. Legemidlet påvirker dem altså positivt i det praktiske livet men det oppleves mer negativt i privatlivet, sier Eriksson.

Sliter på videregående

Nikolai Kaas (24) har selv ADHD og er ungdomsrepresentant for foreningen ADHD Norge.

Han forteller at mange av henvendelsene de får fra ungdommer med ADHD handler om hvordan de skal finne fram i videregående opplæring.

– Mange vet ikke hvilke rettigheter de har og hva de kan gjøre for å få hjelp. Ungdommer ser også ut til å slite med å få lærerne til å forstå hva diagnosen egentlig går ut på. De føler at de ikke blir forstått.

De som henvender seg til ADHD Norge  er ofte de som opplever problemer, poengterer Kaas. Hvor mange som faktisk opplever skolen som uproblematisk, er det derfor vanskelig å si, mener han.

– Det er også viktig å huske at ingen ADHD-diagnose er lik. Det er derfor også individuelt hvor mye ekstra hjelp man trenger.

– Det som er helt klart, er at det er mye mindre tilrettelegging for oss med ADHD i videregående enn i barne- og ungdomsskolen. Og det er lite informasjon om hvordan vi skal gå fram å få ekstra hjelp. Jeg har inntrykk av at hvis du kommer i en god dialog med skolen, gir det deg mye. Men dette varierer selvsagt fra skole til skole.

Lavere doser i helgene

Kaas kjenner seg igjen i de svenske ungdommenes beskrivelse av medisineringens fordeler og ulemper.

– Du får ikke både i pose og sekk. Den hyperaktiviteten og kreativiteten som følger med å ha en ADHD-diagnose må dempes for at du skal kunne konsentrere deg. Da opplever du deg som mer kjedelig og mindre spontan. Men du må veie det positive mot det negative. Jeg vet om flere som får hjelp av fastlegen sin til å justere medisinen sin slik at de er mindre medisinert i helgene enn i hverdagen. Da kan de leve mer fritt og ha mer energi når de ikke trenger den samme konsentrasjonen, sier han.

Kaas tror det er riktig at det først og fremst går greit å leve med denne diagnosen i hverdagen.

– Men mange opplever nok at det blir mer utfordrende med videregående skole og studier.

Går ofte bra med tidlig utredning

Lisbeth Iglum Rønhovde er spesialpedagog og har lang yrkeserfaring som lærer og pedagogisk-psykologisk rådgiver (PPT). Hun har blant annet gitt ut fagboka Kan de ikke bare ta seg sammen om ADHD og Tourettes syndrom.

Hun mener studien fra Sverige er for liten til å trekke konklusjoner. Hun har også et spinkelt grunnlag for å sammenlikne Norge og Sverige, poengterer hun.

– Generelt vil jeg si at det ikke er vanlig at en så stor andel barn med ADHD utredes så sent som i 14-årsalderen. Litt avhengig av hvilke symptomer som er mest fremtredende, vil diagnosen gjerne stilles omtrent midt i barneskolen.

Desto lenger en person går udiagnostisert og ubehandlet, desto vanskeligere blir symptombildet. Da kan det føre til psykiske vansker eller mislykkethet i skolen, og for noen rus og dropout ut over i ungdomsalder.

Dersom barn har god effekt av medisiner, og slik behandling er etablert lenge før de har mistet motet og opplever seg som mislykket, kan det ofte å gå bra i ungdomsalder, mener hun.

Ikke alene grunnlag for ekstra hjelp

ADHD er ikke i seg selv et grunnlag for å få ekstra hjelp og støtte i skolen, det er elevens funksjonsnivå som avgjør om ekstra tiltak er nødvendige, sier Rønhovde.

– Mange barn med ADHD har vansker i form av spesifikke lærevansker. Hvis vanskene er så store at elevene ikke kan få tilfredsstillende utbytte av den generelle undervisningen, kan de gis rett til spesialundervisning. Andre klarer det faglige relativt bra, men trenger assistent eller noe lærerstøtte for å få oversikt og struktur på skoledagen sin. Andre vil ha behov for bistand på grunn av umoden sosial kompetanse.

Veldig mye av dette foregår på et utmerket nivå i norsk skole, mener Rønhovde.

– Selvsagt kan man finne elever som strever og ikke har blitt sett. Eller de elever som ikke er så svake at det gir rett til spesialundervisning. Men det vil som sagt aldri være ADHD-diagnosen som avgjør dette.

Også i Norge finnes det sikkert en del lærere som er skeptiske til bokstaver og diagnoser, tror Rønhovde.

– Men jeg vil tro at det store flertall av norske lærere ikke oppfatter ADHD som nye ukjent og mystisk.

Referanse: 

Att leva med ADHD. En intervjustudie av ungdomar med koncentrationssvårigheter med fokus på deras vardagsliv och sociala relationer, Tidsskrift for psykisk helsearbeid 01-02/2016, Sammendrag