Avføring blir i mange kulturer oppfattet som livgivende og forbundet med fruktbarhet. I dyreriket er spising av ekskrementer utbredt og har ofte en viktig biologisk funksjon.

Bruk av avføring i behandling av sykdom har lange tradisjoner. Vår nye erkjennelse av mikrobiotaens betydning for helsen har revitalisert interessen for bruk av avføring som terapi.

Transplantasjon av avføring

Transplantasjon av tarmbakterier i form av avføring, såkalt fekal mikrobiota-transplantasjon (FMT), har nå blitt foreslått som behandling mot en rekke lidelser som antas å bero på forstyrrelser i tarmfloraen.

FMT har allerede blitt brukt i flere tiår for å behandle gjenstridig diaré koblet til Clostridium difficile. Denne bakterien smitter og gir sykdom særlig hos immunsvekkede pasienter, de med behov for langvarig behandling med antibiotika og eldre med flere sykdommer.

FMT utføres vanligvis ved å tilføre frisk tarmflora via sonde gjennom nese eller tarm. Slik behandling av C. difficile-infeksjon har etter hvert blitt et etablert behandlingstilbud ved mange sykehus i flere land.

Ved andre tilstander er det å flytte tarmbakterier fra ett menneske til annet fortsatt sett på som eksperimentell behandling.

Gjør det selv

Juridisk faller FMT utenfor normale definisjoner av medisin, transplantasjon og behandling. Det er teknisk enkelt og derfor også billig å foreta FMT utenfor helsevesenet.

Det har ført til at det de senere årene, delvis via internett, har oppstått en omfattende «gjør det selv»-kultur.

På sosiale medier formidles glade budskap fra personer med egne erfaringer og uten kommersiell interesse i saken. Det blir da fort små og få motforestillinger til en enkel, billig og effektiv behandling som folk selv kan ordne med avføring fra en «frisk» person.

Ikke risikofritt

Effekten er imidlertid ofte uforutsigbar, og det er en betydelig risiko for å få med skadelige virus eller bakterier. På sykehusene må donorene derfor gjennom tidkrevende og kostbar screening, noe som ikke alltid blir gjort av «gjør det selv»-folk.   

I tillegg er det økende oppmerksomhet rundt tarmfloraens innvirkning på kroppens stoffskifte, immunapparat og sykdomsprosesser utenfor tarmsystemet, og langtidseffektene av FMT er så langt lite dokumentert.

Gode resultat for en midlertidig løsning

Innkapslet, nedfrosset avføring for inntak via munnen har nylig vist lovende resultater i behandlingen av tilbakevendende infeksjon med C. difficile. Videre finnes det lovende resultater og pågående forskning på å innføre kultiverte bakterieblandinger som stammer fra menneskers avføring via rektum. Da anses risikoen for overføring av sykdomsfremkallende mikroorganismer å være minimal. I faglitteraturen fornemmer man store forventninger til denne behandlingens rolle i fremtidens medisin. Manipulasjon av tarmfloraen som behandlingsprinsipp er kommet for å bli.

Å overføre frisk tarmflora til en pasient bør likevel betraktes som en midlertidig løsning: Det er nok ikke mange leger som vil insistere på å bruke avføring som terapi hvis det finnes gode alternativer. Det langsiktige målet må være å identifisere spesifikke mikrobielle funksjonsforstyrrelser og gjenopprette disse funksjonene. Det forutsetter at vi lærer oss langt mer om styringsmekanismene i tarmen – «mikrokratiet».

Kan avføring bli en medisin?

Tarmfloraen er et samfunn bestående av hundrevis av arter av mikroorganismer i varierende mengder. Floraens robusthet mot negative påvirkninger øker gjerne med dens kompleksitet. Derfor kan en tarmmikrobiota vanskelig karakteriseres i detalj, og i praksis heller ikke renframstilles som et homogent, industrielt medisinsk produkt.

Et probiotikum, som vi finner i for eksempel yoghurt, består til sammenligning av en mindre mengde av noen få, antatt gunstige bakterietyper. Effekten av disse er som regel begrenset, og må de tilføres jevnlig, gjerne daglig. De kan også være nødvendige i forbindelse med antibiotikakurer eller utenlandsreiser, da i form av tabletter.

Hvordan et probiotikum er satt sammen, er som regel godt beskrevet, og produktet er homogent og framstilles industrielt med streng kvalitetskontroll. Markedsføring av probiotika i Norge skal godkjennes av Mattilsynet og eventuelle helsepåstander må være vitenskapelig underbygget og godkjent i EU.

I Norge utføres FMT i offentlig regi bare på sykehus, på pasienter med alvorlige, kroniske helseplager, og regnes ofte som eksperimentell behandling. Det innebærer at tilbudet er utilgjengelig for mange som ville, eller tror de ville, ha god effekt av slik behandling.

Mange land vurderer å regulere FMT som om det var et legemiddel. Det er viktig å finne ut hvordan man best kan lovregulere feltet slik at forebygging og behandling er trygg, samtidig som gode og trygge metoder gjøres tilgjengelige for så mange og så billig som mulig. Det må også legges til rette for god forskning på bruk av mikrobiotabasert forebygging og behandling, og det må bli mulig for pasientene å dra nytte av denne forskningen. Det er ikke sikkert at regulering som legemiddel er den beste løsningen for å ivareta alle disse forholdene.  

Teksten er skrevet av:

• Aksel Bernhoft, seniorforsker Veterinærinstituttet og leder Komité for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi
• Arnold Berstad, professor emeritus/overlege, Lovisenberg Diakonale Sykehus
• Merete Eggesbø, seniorforsker Folkehelseinstituttet
• Kjetil Garborg, lege Oslo universitetssykehus (OUS)
• Odd Magne Harstad, professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
• Arne Holst-Jensen, seniorforsker Veterinærinstituttet
• Tore Midtvedt, professor emeritus Karolinska Institutet, Stockholm
• Jan Erik Paulsen professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
• Jan Raa, professor emeritus, Lovisenberg Diakonale Sykehus
• Knut Rudi, professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
• Marius Trøseid, overlege og førsteamanuensis ved OUS/Universitetet i Oslo
• Jørgen Valeur, lege og instituttbestyrer, Lovisenberg Diakonale Sykehus
• Morten H. Vatn, professor emeritus, Universitetet i Oslo
• Agnes Wold, professor Universitetet i Göteborg
• Anne-Marie Aas, klinisk ernæringsfysiolog og førsteamanuensis ved OUS/Universitetet i Oslo

Dette er den siste av tre artikler som er konklusjoner fra et symposium om tarmens viktige mikrober i regi av Komité for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi i oktober 2016.

Les de andre artiklene i serien: 

• Del en: Tarmens viktige mikrober har stor betydning for vår ernæring og helse
• Del to: Disse sykdommene kan kobles til det som bor i tarmen