Det har vært drevet et utstrakt fiske etter store hanner i kongekrabbefisket i Nord-Norge. Samtidig har fruktbarheten gått markant ned hos kongekrabbehunnene.

En fersk doktoravhandling viser at det kan være en sammenheng mellom færre store hanner og lavere fruktbarhet hos hunnkrabbene:

Kongekrabbehunnene trenger nemlig de store hannene til å forsvare seg i den sårbare perioden etter et skallskifte, som også er den tiden da befruktningen skjer. 

Bekymring for hummer

Funnene fra kongekrabbestudien i Nord-Norge har vekket bekymring hos en del hummerfiskere. Det er forbudt å fange hummer med utrogn i Sør-Norge, men i sesongen kan det fiskes fritt på alle hanner over minstemålet.

Fiskerne spør seg om det kan føre til mangel på store hanner; og i neste omgang gi svikt i rekrutteringen også hos hummeren.

Kongekrabbe, hummer og taskekrabber tilhører tifotkrepsene. Disse artene har en kobling mellom paring og skallskifte (se faktaboks). 

Men størrelsen på hannene er ikke like avgjørende for alle artene, forklarer forsker Gro van der Meeren på Havforskningsinstituttet.

Hummeren parer seg i trygge skjul, så disse hunnene trenger ikke hannenes beskyttelse på samme måte som krabbene.

Hos taskekrabben er det mer usikkert, da store hunner faktisk er mer ettertraktet  av fiskerne enn store hanner.

– Kunnskap om hvordan de ulike krepsdyrartene formerer seg er viktig slik at vi unngår å skade bestandene. Det er nyttig å forstå både hva som er likt og hvordan hver art er spesiell.

Hummerparing i skjul

I motsetning til krabben parer hummeren seg helst inne i et skjul. Både hanner og hunner er knyttet til faste huler og sprekker. Det er kamp om gode skjul, og bare de mest dominante kan holde på et kvalitetsskjul.

Hunnene vandrer mellom hannenes skjul for å velge.

Om det er skjul eller hannen som er mest tiltrekkende er uvisst. For hunnen er det kanskje like viktig at skjulet er godt nok som at hannen er stor.

Stor hann og godt skjul henger normalt så tett sammen at det i praksis ikke trenger å være noen forskjell for hunnen. Om store hanner fiskes ut, så vil likevel et godt skjul beskytte hunnen under skallskiftet, uansett størrelsen på hannen.

Små spermpakker er ikke bra

Men, påpeker van der Meeren, én betydning kan små hanner få:

– De legger igjen mindre spermpakker, og da vil hunnen produsere færre egg i hvert kull enn hun potensielt har anlegg for og kanskje også færre ungekull. Det er lite ønskelig situasjon for en svak bestand. 

Det går gjerne to år eller mer mellom skallskiftene hos voksen hunnhummer. Fra paring til klekking tar det to år, der innrognen bygges opp det første året  før eggene gytes, befruktes og utvikler seg under halen et helt år til. Om det da er sperm i lageret, vil noen gyte på nytt og utvikler to kull etter hverandre, sannsynligvis uten behov for ny paring.

Kongekrabben lager bur 

Hos kongekrabben skifter hunnen skall på relativt grunt vann sent på vinteren eller tidlig vår, med hannen som eneste beskyttelse mot rovdyr.

Hannen står over hunnkrabben med beina rundt henne som et bur. Han må nødvendigvis være større enn hunnen for å skjerme henne skikkelig. Dette er typisk for krabber, men kongekrabber er likevel spesielle, forklarer van der Meeren.

Hunnen bygger opp innrogn før hun begynner å skifte skall og er full av ”mat” når skallskiftet skjer. Dessuten gyter hunnen og får eggene befruktet bare timer etter skallskiftet.

– Ved å passe godt på hunnkrabben sikrer hannen seg at han er eneste far til avkommet. For å klare det må han være oppgaven voksen. Han må både ha sperm nok til alle eggene hunnen har potensial for å gyte og klare å gi henne tilstrekkelig beskyttelse.

Taskekrabben tetter seg igjen

Taskekrabber skifter skall på om sommeren, gjerne på ettersommeren. Hunnkrabber skifter vanligvis skall hvert år.

Hannen tiltrekkes av hunnes feromoner i de siste dagene før skallskiftet. Hunnen utvikler to hvite plugger som tetter igjen egglederne så ikke flere hanner skal slippe til.

Etter skallskiftet er hunnen ”tom”, men begynner raskt å bygge opp plommemasse i eggstokkene. Når paringen er overstått og hunnkrabben er hard nok til å bli trygg, vil hun vandre motstrøms og beite utover høsten.

På seinhøsten finne hun en sandbunn og graver seg delvis ned i sanden og gyter. Dette skjer flere måneder etter paring.

Ofte ligger hunnkrabben i gropen sin resten av vinteren og våren, før eggene klekkes sent på våren eller tidlig på sommeren.

Artikkelen er oppdatert 19.11.12