– Én lyr og én bergnebb.

Forsker Terje van der Meeren fra Havforskningsinstituttet (HI) slipper de to fiskene forsiktig ut i sjøen før han på nytt tar håven opp i bøtten.

– Én lyr, én sei og én piggulke.

Mens det blåser kuling i kastene og drypper noen regndråper, sitter forskeren i baugen på den 20 fot store båten og teller hvor mye bifangst – annen fangst enn den han egentlig er ute etter – som er kommet inn i nettingposen. Bakerst noterer tekniker Michal Rejmer ned all fangsten.

Tøft vær

For det er torsken i rusene som er mest interessant for HI-forskerne.

Arbeidet deres er en viktig del av ICOD-prosjektet, som studerer torsk ved Smøla over tid.

Forskerne vil finne ut hvordan etablering av oppdrettsanlegg nær torskens gyte- og oppvekstområder påvirker bestandens evne til å reprodusere og hvordan fisken vandrer og gyter.

– To, fem, to, null, sier van der Meeren, mens Rejmer noterer vekten på torsken.

Denne dagen skal van der Meeren, Rejmer og den lokalkjente båtføreren Bernt Tysnes innom 13 rusesett på østsiden av Smøla. En ruse er en lang, traktformet nettingpose fisken svømmer gjennom. Fisken fanges i enden av posen. Ruser er mer skånsomme for fisken enn det garn er.

Totalt har forskerne 30 rusesett stående i sjøen, der hvert sett består av to åleruser i lenke. Ålerusene har mindre masker, slik at ungtorsken ikke skal greie å rømme.

13 av rusene står ved gytefelt nær to oppdrettsanlegg, og det er tallene fra disse som er mest interessante. De resterende står på den andre siden av Trondheimsleia og er kontrollområder som ikke har oppdrettsanlegg i umiddelbar nærhet.

– Hvert rusesett skal stå i sjøen i to dager, men noen ganger gjør vær og vind at de må stå lenger, forteller van der Meeren.

Økt bruk av kysten

Med en voksende akvakulturnæring, kan områdene langs kysten bli utsatt for større konkurranse mellom fiskeri, akvakultur og andre interesser.

– Derfor er det viktig at vi vet mer om hvordan de ulike aktivitetene påvirker økosystemet langs kysten, sier van der Meeren, som også er på Smøla om våren for å samle torskeegg under gytingen.

På gyteområdene og ved flere oppdrettsanlegg i undersøkelsesområdene, har forskerne plassert ut 34 lyttebøyer. De vil registrere bevegelsene til 369 torsk som er merket med en liten akustisk sender.

– Dermed vil vi lære mer om hvordan torsken beveger seg i nærheten av oppdrettsanlegg. Oppsøker noen av dem merdene, eller prøver de å unngå dem? spør van der Meeren.

Sammen med modeller av havstrømmer og informasjon fra «eggtoktene» om våren, gir disse lyttepostene forskerne bedre forståelse av vandringsmønsteret til kysttorsken.

Verdifulle tidsserier

Ved hvert av de 13 stoppene forskerne drar innom denne dagen, er det «same procedure». Først tar de fangsten ut av rusene og legger dem i et kar med saltvann.

Fordi det ofte er mye vind i området, får van der Meeren båtfører Tysnes til å søke le ved nærliggende holmer, slik at det er lett å finne skjul for fisken som slippes ut igjen. Det er dessuten enklere å arbeide når båten vugger litt mindre.

Etter at bifangsten er talt opp og sluppet ut, sjekker de om torsken er merket fra før. Deretter veies og måles den før den slippes ut igjen. Neste dag gjør de det samme i et av de andre områdene de overvåker, og sånn holder de på i tre uker hver høst frem til 2020.

– Dette har vi holdt på med siden 2015. Ved å gjøre dette systematisk i det samme området over flere år, får vi verdifulle tidsserier som gjør at vi kan se endringer over tid, sier van der Meeren.

I tillegg tar forskerne genetiske prøver av i alt 200 torsk.

– Dette kan fortelle oss om det er ulike typer torsk som benytter gyte- og oppvekstområdene ved anleggene. Vi vet jo ikke om vandrende torsk har en annen atferd enn stasjonær, lokal torsk, sier HI-forskeren.