Forskarar har oppdaga at berggylten ikkje har sulthormonet som regulerer sulten hos andre dyr, som oss menneske.  (Foto: Howard Browman / Havforskningsinstituttet)
Forskarar har oppdaga at berggylten ikkje har sulthormonet som regulerer sulten hos andre dyr, som oss menneske. (Foto: Howard Browman / Havforskningsinstituttet)

Møt fisken uten mage

Berggylten har dårlig appetitt, ingen mage og under stress kan den rett og slett slutte helt å spise. Men hyppige, små måltider ser ut til å gå bra for den kresne lusespiseren.  

Publisert

Berggylt er en leppefisk som spiser lus av laksen, og den holder dermed laksen frisk uten bruk av kjemikalier. Dersom man får til oppdrett av leppefisk i stor skala, blir det et viktig bidrag i kampen mot lakselus, og det kan også redusere antallet villfanget berggylt.

Problemet er at i oppdrett er berggylt en utfordrende art. Den blir fort stresset og slutter da raskt å spise. Den kan derfor lett sulte seg i hjel.

I ny vitenskapelig artikkel har forskere ved Havforskningsinstituttet kartlagt alle genene til leppefisken, altså hele arvestoffet til fisken.

– Nå har vi oversikten over hvordan berggylten fungerer. Dette er et viktig verktøy når vi skal finne ut hvorfor denne fisken så lett slutter å spise, sier forsker Øystein Sæle.

Sjarmen med tarmen?

Berggylten har ingen mage, og den har en veldig kort tarm. Men i starten har tarmen en liten utposning, og forskerne var derfor nysgjerrige på om denne utposningen fungerte som en magesekk. 

De delte derfor tarmen opp i fire deler og undersøkte tarmfunksjonene, og alle genene tilknyttet tarmen, en såkalt dypsekvensering.  

– Tarmen fungerer forbausende likt som hos andre arter som har mage, for eksempel laks. Vi kan ikke se at denne utposingen på tarmen har noen spesiell funksjon, sier forsker Kai Lie.

Han legger til at det tyder på at alle funksjonene som en magesekk vanligvis har, klarer berggylten seg åpenbart uten.

– Fisken må spise ofte og veldig lite for at det skal gå bra, sier Lie.  

Ingen mage – ingen appetitt?

Forskerne så også nærmere på genene som regulerer appetitt. De fant at berggylt mangler hormonet ghrelin, også kalt for sulthormonet. Ghrelin regulerer appetitten hos både mennesker og hos fiskearter som har mage.

Forskerne fant derimot såkalte ghrelin-reseptorer.

– Man kan sammenligne reseptorer med nøkler og nøkkelhull, der reseptorene er nøkler som flyter rundt i blodet og fester seg i riktig nøkkelhull, altså i de cellene der de har en funksjon, forklarer Sæle.

Hvilken funksjon ghrelin-reseptorene har hos berggylt skal forskerne undersøke nærmere.

Oppskriften på en berggylte

Uten mage har ikke berggylt noe oppholdsrom for maten, og den må derfor ha et fôr som er lett tilgjengelig og den må ikke få for mye mat om gangen. I dag får berggylt et luksusfôr med reke- og krillpulver. Likevel vokser den sakte, og spiser lite.

Selv om forskerne fortsatt ikke vet hvorfor leppefisken slutter så lett å spise, er de nå ett skritt nærmere å løse mysteriet med den kresne, småspiste fisken. 

– Når vi har kartlagt alle genene, kan vi si at vi har hele oppskriftsboken til berggylten. Men det er fortsatt en del som gjenstår å finne ut av, sier Sæle.

Referanse:

Lie, K.K. m.fl: Loss of stomach, loss of appetite? Sequencing of the ballan wrasse (Labrus bergylta) genome and intestinal transcriptomic profiling illuminate the evolution of loss of stomach function in fishBMC Genomics. (2018) https://doi.org/10.1186/s12864-018-4570-8