– Resultatene er både spennende og kontroversielle, sier prosjektleder Cathrine Lund Myhre, seniorforsker ved NILU – Norsk institutt for luftforskning.

Forskerne utførte samtidige målinger på havbunnen, i havet og i atmosfæren sommeren 2014 – både fra skip, fly og landbaserte stasjoner.

– Per i dag viser tre uavhengige modeller som tar i bruk de hav- og atmosfæriske målingene at metanutslippene i området ikke påvirker atmosfæren i særlig grad. Dette er et viktig budskap i debatten om tilstanden til hav- og atmosfæresystemet over Arktis, sier Myhre.

Hun understreker at Arktis de siste årene har opplevd store endringer og gjennomsnittstemperaturer langt over normalverdiene.

– En grundig beskrivelse av systemet nå og etablering av riktig tilpassede målinger er helt sentralt for å oppdage potensielt store endringer med global påvirkning i fremtiden, sier NILU-forskeren.

Metanstigning siden 2006

Nivåene av metan i atmosfæren har steget globalt siden 2006 og mer enn gjennomsnittlig over Arktis og Norge. Siden metan er den nest viktigste klimagassen etter CO₂ er det er viktig å finne ut hvorfor.

Metangass er lagret under havbunnen i form av såkalte metanhydrater, en isliknende substans. En mulig forklaring på de økte metankonsentrasjonene i atmosfæren er at disse hydratene går i oppløsning som følge av at havene blir varmere.

Gassen lekker ut fra metanhydratene på havbunnen og stiger opp gjennom vannmassene. Noe av dette når helt opp til havoverflaten, mens en god del løser seg opp i havet. Forskerne ønsker å finne ut om disse utslippene øker og hvor mye som når opp i atmosfæren i dag.

– Beregninger på hvor mye av klimagassen metan som er lagret under havbunnen i denne formen, spriker i alle retninger. En nyere beregning antyder at det er snakk om 74 000 gigatonn, og ett gigatonn er en milliard tonn, sier professor Jürgen Mienert.

Han er direktør ved norsk senter for fremragende forskning på gasshydrater, miljø og klima (CAGE) ved UiT Norges arktiske universitet.

Dersom noe av den lagrede metangassen i Arktis frigjøres til atmosfæren som følge av klimaendringer, kan dette få globale konsekvenser i form av ytterligere klimaoppvarming i tillegg til det menneskelig aktivitet allerede bidrar med.

Hvorfor slipper ikke metanet ut i atmosfæren?

Havisen, som er den åpenbare hindringen for slike utslipp, er ikke å finne her på sommeren. Så hva er det som stopper metanet? Utslippene er tross alt veldig synlige både på havbunnen og i vannsøylen.

– Det er snakk om 250 aktive metanstråler som vi finner på relativt grunne vanndyp: 90 til 150 meter, forteller oseanograf Benedicte Ferré fra CAGE.

Ifølge Ferré er det havet selv som legger hindre i veien for metanutslipp om sommeren. Det er generelt rolig vær i området om sommeren, med lite vind. Dette fører til såkalt lagdeling av havsøyla. Havet består av vanntyper med forskjellig tetthet, og i rolig vær legger de seg oppå hverandre – litt som olje legger seg oppå vann.

– Det betyr at det er ingen eller lav utveksling av vannmasser mellom overflatelaget og lagene under. En naturlig barriere oppstår. Den virker som et tak og hindrer metanet fra å nå frem til havoverflaten, sier hun.

Utslipp når det blåser

Men denne tilstanden er ikke evig. Når vinden blåser over havet, blandes disse lagene sammen, og den naturlige barrieren forsvinner. Det kan føre til at metan bryter havoverflaten og når atmosfæren.

Det er altså fortsatt mye forskerne ikke vet om sesongvariasjonene. Metanet kan også fraktes av vannmassene, oppløses og bli spist opp av bakterier i havet. Langtidsobservasjoner er derfor nødvendige for å forstå utslippene gjennom hele året.

– Den eneste måten å få tak i disse målingene er ved hjelp av observatorier som forblir på havbunnen over lengre tid, forteller Ferré. – Vi plasserte ut to slike observatorier i dette området i fjor, og dataene er klare for å bli hentet opp i mai.

Referanse:

Cathrine Lund Myhre mfl: Extensive release of methane from Arctic seabed west of Svalbard during summer 2014 does not influence the atmosphere. Geophysical Research Letters, mai 2016, doi: 10.1002/2016GL068999. Sammendrag