– Jeg er forsker i tredje generasjon. Min bestemor var den første, sier Victoria Miles stolt.

Miles er forsker ved Bjerknessenteret på Universitetet i Bergen (UiB) og Nansensenteret for miljø og fjernmåling.

Studerer luftforurensning

Hun bruker satellittdata for å studere hvordan klimaendringer og menneskelig aktivitet påvirker naturen og infrastruktur i Arktis.

Mellom mange forskningstema har hun studert hvordan luftforurensing skader skog og effekten av urbane varmeøyer i nordlige byer – byer som ikke vanligvis er forbundet med hete, men der det blir store temperaturforskjeller mellom asfaltdekker og den omkringliggende tundraen.

– Jeg hadde ikke særlig stor tro på fjernmålinger. Men så oppdaget jeg hva slags fantastisk verktøy det er, sier hun.

Via satellitter kan hun dekke store areal som man ellers bare kan drømme om å få dekket med vanlige observasjoner i det tynt befolkede Arktis.

Under oppveksten i St. Petersburg bestod barndommens søndager av besøk på konserter eller til gallerier. Hennes far var en professor som jobbet med natur og økosystemer, og hun ble selv interessert i skoger og dyreadferd og valgte senere en naturvitenskapelig studieretning.

Bestemor Raisa var forsker i St. Petersburg

Hennes bestemor, Raisa Vasilievna Donchenko, ble født i 1922. Hun var forsker ved det statlige russiske instituttet for hydrologi i St. Petersburg, der hun spesialiserte seg i ferskvannsis, hvordan isen fryser til og brytes opp i elver.

­– Hennes arbeid er fremdeles i bruk, sier Victoria Miles og henter fram en kinesisk oversettelse av en bok skrevet av hennes bestemor.

I 2001 flyttet hun til Bergen med sin amerikanske ektemann, Martin, som også er klimaforsker ved Bjerknessenteret. Sammen har de to døtre.

– Som forsker er hjernen alltid påskrudd, sier hun. – Men når man har en familie, er det vanskelig å bare fokusere på forskningen.

Hun tror det er vanskeligere for kvinner å finne en god balanse mellom husarbeid og arbeidslivets tidsfrister. Det ville trolig hennes bestemor også ha vært enig i, hun som kombinerte en karriere som isforsker, med livet som enslig mor.

Men som forsker i 1960-tallets Sovjet, hadde bestemoren noe dagens forskere ikke kan ta for gitt. Mens dagens forskere konstant konkurrerer om nye forskningsprosjekt, hadde bestemoren sin faste lønn fra styresmaktene.

– Livet som forsker ville vært langt enklere med en sikker inntekt, sier Victoria Miles.

Stor grad av likestilling

Da Elaine McDonagh ble tilbudt en plass på forskningstokt fra Sør-Afrika til Mauritius, tok hennes karriere retning av oseanografien.

Hun hadde alltid likt naturvitenskap og matematikk og studerte den store bredden i miljøvitenskap ved Universitetet i East Anglia. Å bli med på toktet eller ei, var ikke et spørsmål – hun ville gjerne dra på eventyr.

Etter utdannelsen ble hun i tjue år som forsker ved National Oceanography Centre i Southampton, havnebyen ved den engelske kanal. Der ble hun nestleder for den marine fysikk og havklimagruppen.

I 2019 flyttet hun til Bergen til en stilling ved NORCE og Bjerknessenteret.

Som nestleder for GO-SHIP, et internasjonalt program for observasjoner i verdens hav, jobber hun med å gjøre alle data tilgjengelige og utvikle gode metoder for å utføre observasjoner og behandle de innhentede dataene. Hun setter stor pris på alt dataene kan fortelle om hvordan havet virker.

Og i Bergen er hun svært fornøyd med et forskersamfunn med stor grad av likestilling.

– Her ender jeg sjelden opp med å være eneste være eneste kvinne på møte med fem–seks menn. Andre steder er dette fremdeles vanlig, sier hun.

Bevisst fordommer

Likevel advarer hun om vanlige fordommer, spesielt når man ser gjennom søkerlisten til stillinger. Det gjelder å være bevisst på ulike preferanser og fordommer som fremdeles eksisterer, sånn som helt enkle oppfatninger om at mannen hører til på jobb og kvinnens plass er i hjemmet.

På spørsmål om man virkelig trenger en egen dag for kvinner i forskningen, er Elaine McDonagh tydelig:

– Vi trenger gode rollemodeller. Vi trenger å gjøre det normalt, og vi trenger å gi kvinner en plattform.

– Sannsynligvis blir det bedre om ti til tjue år fra nå, sier hun og peker på hvordan mange filmer og bøker ikke alltid tåler tidens tann.

– I dag reagerer vi på flere ting som for tjue år siden var helt innenfor. Det samme vil skje om tjue år fra nå av.

Flyttet fra Kina til Norge via Tyskland

– Havet er som en mor for meg. Det føltes helt naturlig å studere det, sier Shuang Gao.

Hun vokste mer eller mindre opp på stranden i hjembyen Qingdao i Kina. Etter sin mastergrad ved Ocean University of China, tok et utvekslingsprogram henne til Bremen i Tyskland og en doktorgrad i marin biologi.

– Norge føltes som verdens ende, som et mysterium. Og det ønsket jeg å se, sier hun om sitt neste steg, å flytte til Bergen.

Hennes erfaring med biogeokjemiske modeller gjorde henne velkvalifisert til en stiling som postdoktor ved UiB og Bjerknessenteret, før hun forflyttet seg til Havforskningsinstituttet, men fremdeles med tilknytningen til Bjerknessenteret.

Studerer norske fjorder

Med en datter på fire år og en på ni måneder, har hun akkurat kommet tilbake på jobb etter sin andre mammapermisjon, glad for å fordype seg i forskningen igjen.

I forskningen har hun flyttet fokuset fra de store globale modellene til norske fjorder. Fremdeles ved bruk av modeller, studerer hun nå hvordan vannet i fjordene, næringsstoffer og organismer utveksles med vannet langs kysten utenfor fjordene.

Slik kunnskap er nyttig for eksempel når man prøver å gjenreise den synkende mengden reker i Hardangerfjorden.

Shuang Gao synes det norske systemet er en stor støtte for kvinnelige forskere. Til den grad at det noen ganger er en fordel å være kvinne. Når man har likeverdige kvalifiserte kandidater, skal man velge det underrepresenterte kjønnet for den bestemte stillingen, noe som ofte betyr kvinnen.

– Kanskje er det ikke rettferdig overfor den aktuelle mannen, men det blir en korreksjon for historien og det store bildet, konkluderer Shuang Gao.

Menn har flere rollemodeller

– Vi trenger de beste hodene. Vi kan ikke ha kjønnskvotering bare for å få likestilling, men om vi ikke jobber for å ha halvparten kvinner, så mister vi halvparten av talentene, sier Lise Øvreås.

Øvreås er professor ved UiB og Bjerknessenteret og er også preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Hun synes det er vanskelig å forstå hvorfor andelen av norske kvinnelige professorer fremdeles er så lav, med tanke på at Norge er et av de få land der det fint går an å kombinere familieliv med forskerkarriere.

På doktorgrads- og postdoktornivå er andelen kvinner høy, men etter det går andelen kvinner i vitenskapelige stillinger kraftig ned.

Hun antar at en grunn til dette, er at menn har egne nettverk der de støtter hverandre og inviterer hverandre til formelle og uformelle samlinger og samarbeid.

– Menn har flere rollemodeller enn kvinner har og gode forbindelser og nettverk er svært viktige. Hvis man aldri blir invitert til prosjektmøter, uformelle samlinger eller strategiske møter der viktige ting diskuteres og avgjørelser blir tatt, så blir ikke arbeidet så motiverende og givende i lengden.

Ble oppringt med spørsmål om kvinneandel

Lise Øvreås deltar i det store nasjonale prosjektet Arven etter Nansen. Strukturen i dette prosjektet gjør henne optimistisk, ettersom det har et eget program for den nye generasjonen arktiske forskere til å jobbe tverrfaglig med kompetanse som trengs for å møte utfordringene i et raskt skiftende Arktis.

– Når vi har prosjektmøter, legges det opp til lengre samlinger for de unge forskerne for å diskutere strategier, karriereplaner og hvordan initiere og organisere workshoper. De viser et stort engasjement for faget og motiverer og støtter hverandre på en imponerende måte, sier Øvreås.

For en del år siden var Lise Øvreås nasjonal koordinator på et EU-prosjekt. I hennes arbeidspakke bestod de involverte forskerne av fem kvinner. Da ble hun oppringt fra EU-systemet og spurt om informasjonen kunne være riktig. At dette skulle være oppsiktsvekkende, hadde ikke falt henne inn.

Ringte du meg bare for å avklare dette, spurte jeg? Det bekreftet han, og jeg spurte om han villa ha ringt om det var fem menn i arbeidspakken. Nei, svarte han da.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Også under vann kommer høsten senere enn før

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Naturtoppmøte: – Mange av de godene vi mennesker er vant til å høste fra naturen, er truet

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER