Midlene fra Albert I støttet vitenskapelig arbeid som senere førte Svalbard over i norsk eie i 1920.

Det høye nord må ha fortonet seg svært annerledes enn livet som prinsen til vanlig levde på slottet i fyrstestaten Monaco. Men så var det nok ikke behagelige fasiliteter som fikk fyrsten til å forlate Middelhavets kyster til fordel for ferder i polare strøk.

Fyrst Albert I av Monaco skal tidlig ha hatt stort engasjement for naturen, og spesielt var det havet som opptok den unge prinsen.

Det førte ham inn i en lang utdannelse som endte med tittelen oseanograf eller havforsker, og som siden brakte ham på flere ekspedisjoner til havs, i sør og i nord.

Radikal miljøstemme

At fyrsten var tidlig ute med miljøengasjement, hersker det liten tvil om, mener fagdirektør Kim Holmén ved Norsk Polarinstitutt.

– Interessen hans for å ta vare på naturen vitner om at han var forut for sin tid. Han hadde noen temmelig radikale uttalelser om hvordan mennesker behandler naturen som selv i dag kan betraktes som ganske oppsiktsvekkende, sier Holmén.

Holmén viser til en tale som prins Albert I holdt ved det amerikanske nasjonalmuseet i Washington i 1921, året før han døde.

Der uttrykte fyrsten bekymring for hvordan mennesker utnyttet naturen. Han mente at om valget stod mellom å ta av eller bevare naturen, var det naturen som tapte – alltid.

«Ingen natur kan overleve menneskers tankeløse industrielle foretak», sa fyrsten.

Undersøkte dyphavet

Albert I må ha hatt en spesiell dragning mot Arktis. Hele fire forskningsekspedisjoner organiserte og finansierte han i farvannene ved Svalbard rundt år 1900.

Det var spesielt dyphavet han var interessert i og forholdet mellom det marine artslivet og levemiljøet. Han var også med på å utvikle teknikker og instrumenter for både måling og utforsking av havet.

Innsatsen hans ble senere hedret med navnet på Albert I Land på Spitsbergen. Også Monacobreen, Grimalditoppen, Fyrst Alberts topp, Fyrstebreen og flere andre navn er knyttet til fyrsten.

Hundre år etter at fyrsten døde, hedret prins Albert II sin vitebegjærlige og naturengasjerte tippoldefar. Det gjorde han ved å egenhendig overrekke en byste av Prins Albert I til Norsk Polarinstitutt, under en markering i Longyearbyen sommeren 2022.

Polarpionerer – side om side

Det er ikke uten historisk grunn at det er polarinstituttet som er adresse for bysten. Det vitenskapelige arbeidet under ekspedisjonene som fyrsten finansierte, ble opptakten til dannelsen av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1928, senere omdøpt til Norsk Polarinstitutt.

I første omgang skal bysten plasseres inne i lokalene i Forskningsparken i Longyearbyen. Etter hvert skal den flyttes videre til Ny-Ålesund på nordvestkysten av Svalbard, hvor den skal stå sammen med bysten av en av de første norske polarforskerne på Svalbard, Gunnar Isachsen.

– Fyrst Albert I og Gunnar Isachsen arbeidet sammen. Begge forsket i Krossfjorden, like ved Ny-Ålesund. Vi synes det er naturlig at bystene av disse to forskerpionerene kan få stå sammen, sier Holmén.

Opptakten til polarforskning

Gunnar Isachsen var heller ingen novise i polare strøk. Han var kjent for arbeidet sitt som topograf på Otto Sverdrups ekspedisjon med Fram fra 1898 til 1902, som blant annet kartla store områder av inntil da, ukjente øyer nord for Canada.

Isachsen kom i kontakt med prins Albert I og fikk lede den norske topografiske og geologiske kartleggingsgruppen som arbeidet på Nordvest-Svalbard i to somrer (1906 og 1907), finansiert av fyrsten. Fyrstens velutrustede yacht, Princesse Alice II, ble brukt til ekspedisjonene på Svalbard.

Geolog Adolf Hoel og botaniker Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen) var blant deltakerne på ekspedisjonen i 1907. Dieset, som var eneste kvinne på ekspedisjonen, ble den første norske kvinnelige forskeren på Svalbard.

Hoel og Dieset utførte pionerstudier innenfor fagfeltene sine. Sammen med Gunnar Isachsen og flere andre var de med i i gruppen av vitenskapsfolk som gjorde arbeider som førte til at Svalbard kom i norsk eie i 1920.

Franske stedsnavn ble norske

Ekspedisjonsgruppen til Isachsen bygde varder på fjelltopper og tok målinger og bilder av terrenget. I 1909 og 1910 ledet Isachsen sine egne ekspedisjoner til Svalbard, med delvis støtte fra den norske stat.

Resultatene fra Isachsens to første ekspedisjoner til Svalbard er offentliggjort i fyrsten av Monacos publikasjoner, og fra de to siste i Videnskaps-Akademiets skrifter.

Kartleggingen på Svalbard førte til flere nye stedsnavn. Navnene ble laget på fransk, siden det var prinsen av Monaco som hadde finansiert turene, men etter at Svalbard ble norsk, ble navnene fornorsket.

Fra sjø til teater

De norske forskernes omgang med fyrsten tok dem inn i en helt annen verden enn hverdagen ved Universitetet i Christiania og på felt i arktiske ødemarker.

Prinsens lidenskap for havet gjorde at han etablerte et havforskningsmuseum i fyrstestaten. Hanna Dieset ble personlig invitert av fyrsten til innvielsen av Musée océanographique i Monaco i 1910. Fyrsten skal ha hatt stor respekt for den unge forskerens faglige innsats på Svalbard.

Overgangen til fyrstens mer luksuriøse vaner ble stor. Det fremkommer i Diesets reisebrev fra Monaco til Aftenposten:

«Da fyrst Albert med følge havde taget Plads paa sin Tribune, begynte den sydlanske Fest, som i overdaadig Rigdom vil sørge for sin Lige.»

Isachsens telt

Under åpningsfesten ble fargerike fyrverkerier skutt til himmels og tilskuerne så fyrstens våpen lyse på havnen med innskriften: «Leve Albert». På begge sider så de to høye statuer som skulle symbolisere kunsten og vitenskapen.

Dieset fikk omvisning i museet. Det var laboratorier, akvarier, bibliotek og arbeidsrom.

Og ekspedisjonene til Svalbard må ha gjort inntrykk på fyrsten. De var viet god plass i utstillingene. I en sal var til og med Gunnar Isachsens telt stilt ut med utstyr som soveposer og kokeapparater, kjelker, ski og skisko.

Referanse:

Bredo Berntsen: En grønnstrømpe og hennes samtid. Ossiania vitenskapsforl., 2006. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Polarinstitutt

Norsk Polarinstitutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?

• 

  Lomviungens farlige ferd

• 

  Antarktis: – Nå er vi faktisk her alene

• 

  Møt fem av polarinstituttets kvinner: – Mangfold er nøkkelen til suksess

• 

  Ekspedisjonen som satte fart i den vitenskapelige utforskningen av Antarktis

• 

  Fimbulisen i Antarktis smelter fra undersida

• 

  Spektakulære historiar frå isøydet er no berre nokon tastetrykk unna

Les flere saker fra Norsk Polarinstitutt her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER