– Kjempeblekkspruter som reker i land, kan få i gang fantasien hos hvem som helst. En død hval som råtner, men fortsatt flyter, kan se vanvittig og grotesk ut, med masse muskelfibre som slenger rundt uten skinn. De ser virkelig skremmende ut.
Det sier Gro I. van der Meeren. Den allsidige havforskeren har interessert seg for sjømonstre i flere år.
– Men for en biolog finnes ikke monstre. Det finnes bare veldig spennende dyr og fenomener, sier hun.
Hviskeleken i hundrevis av år
Leviathan, Midgardsormen og Kraken – mange av verdens sjømonstre er et resultat av flere hundre år med det som minner om hviskeleken, mener van der Meeren.
– Historisk har mange fenomener fra sjøen blitt beskrevet av folk som ikke har annen kunnskap om havet enn det de ser fra stranda eller båten, sier hun.
– Så har dette blitt tolket opp gjennom årene av presteutdannete landkrabber i opplysningstiden. Deres tolkninger har videre blitt fulgt opp av forfattere og historikere i nyere tid.
En sjøorm? Nei, dette er et spermhval-kadaver.(Foto: Leif Nøttestad / Havforskningsinstituttet)
Menneskets behov for forklaringer
En viktig årsak til sjømonstrene er, ifølge van der Meeren, menneskets behov for å forklare hvorfor så mange liv har gått tapt, og så mange båter har forsvunnet på havet.
– Særlig i Nordsjøen og Nord-Atlanteren kan det være voldsom havsjø. Nå vet vi om gigantbølger som oseanografene ikke trodde eksisterte for bare 20 år siden. Hvis vind og strømninger treffer skikkelig på hverandre, kan de lage «freak-bølger» helt plutselig, store nok til å slå inn vinduer på oljeplattformer, sier hun.
– Derfor kan havet i seg selv være en forklaring på merkelige observasjoner. Og dermed er hviskeleken i gang. Noen kommer hjem og forteller hva de har opplevd, opplysningstidens fabelaktige informasjonsinnsamlere forsyner seg villig og etter hvert går forfattere og diktere løs på materialet.
Tolkninger av tolkninger kan bli riktig så fantasifullt.
Kjente sjømonstre
Kraken er et fabeldyr fra norsk folketro i form av et kjempestort sjøuhyre eller en gigantisk fisk som fiskere skal ha sett langs kysten av Norge, Island og Irland.
Leviatan er i den jødisk-kristne mytologien et kjempestort sjøuhyre som ofte framstilles som en mellomting mellom en slange og en drage. Ordet er blitt synonymt med ethvert stort sjøuhyre/havmonster eller et dragelignende vesen.
Midgardsormen er en enormt stor og fryktelig orm som ifølge den norrøne mytologien ligger langs havets ytterkant.
Kilder: Wikipedia og Store norske leksikon
Kraken var det «gode» monsteret
Kraken er kanskje det mest klassiske sjømonsteret av dem alle. Men det er et litt annerledes monster, i hvert fall i Norge.
– Kraken var et godt tegn. Da fiskerne så tegn på at Kraken var nær, var de fornøyde. For da fikk de gode fangster. Kraken er et sjømonster i sin størrelse og voldsomhet, men det var bra for fiskerne, sier van der Meeren.
Kraken blir utførlig beskrevet av Erik Pontoppidan, biskop i Bergenhus på 1700-tallet. Fiskerne så tegn på Kraken da de kom ut på fiskefeltene sine, og vannet plutselig bare var noen favner dypt, sjøen ble brun, og det kunne lukte vondt.
– Da hadde Kraken lettet fra bunnen, var på vei mot overflaten og hadde med seg masse fisk, sier van der Meeren.
Resultat av våroppblomstring og gyting
Annonse
Fenomenet kan ha en mer naturlig forklaring. Årsaken til at vannet ble «grunt», kan rett og slett bare være at fisken sto veldig tett, høyt oppe i vannsøylen.
– At man ikke får ned fiskeredskapene fordi fisken står så tett under båten, det vet vi kan skje. Ofte er det småsei. Fargeendringen i vannet kan handle om våroppblomstringen. Den skjer gjerne tett på gytetiden for flere store fiskebestander, sier van der Meeren.
Under våroppblomstringen blir enorme mengder plankton skapt på veldig kort tid, og store mengder fisk samler seg på gyteplassene for å fråtse i planktonet.
– Jeg mistenker at Pontoppidan brukte ord som «monster» når han omtalte uforklarlige fenomener i henhold til sin tro – uten at det nødvendigvis ble sett på som noe farlig. I middelalderen og i opplysningstiden hadde nok folk en litt annen forståelse av begreper monster enn det vi har i dag, sier havforskeren.
Kraken har etter hvert tatt form som en blekksprut. Men litt større og skumlere enn denne karen – en vanlig åttearmet blekksprut.(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet)
Ble til en kjempeblekksprut og fikk dårlig rykte
Etter hvert får likevel Kraken et nytt og skumlere omdømme.
– Det farlige Kraken-monsteret er en engelsk oppfinnelse, funnet opp av Sir Walter Scott og diktet videre på av Lord Alfred Tennyson, som skrev sonetter om «The Kraken», sier van der Meeren.
Omtrent samtidig blir Kraken blandet sammen med den bibelske myten om Leviathan og kjempeblekkspruter.
– I løpet av denne prosessen skjer det mye rart. Etter nesten 200 år har Kraken nå blitt til en blekksprut. Den er en kjempeblekksprut i boka Moby Dick, og på tysk er ordet krake blitt et synonym på blekksprut, forteller havforskeren.
Hvorfor har så mange skip og folk forsvunnet på havet? Menneskets behov for en forklaring kan være en viktig årsak til sjømonstrene.(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet)
Fortsatt mange mysterier i havet
Selv om det ikke finnes monstre i havet, kan det fortsatt finnes store dyr som vi ennå ikke har oppdaget.
– Vi vet så lite om havet og særlig de store dypene. Vi har knapt kikket gjennom nøkkelhullet. Vi begynner å bli flinke med akustikk og undervannskamera, men det er fortsatt veldig mye vi ikke vet, sier van der Meeren.
Annonse
At havet fortsatt er fullt av mysterier, synes hun er bra.
– Vi forskere er nysgjerrige, og vi ønsker svar, men vi må ha noe å få svar på. Derfor er jeg glad for at havets mysterier er utømmelige.
Gro van der Meeren er glad for at havet fortsatt rommer store mysterier. Her for anledningen med en gigantisk isopod eller tanglus.(Foto: Yngve van der Meeren)
Mysteriet om blekkspruteggene
Et eksempel på en slikt mysterium er akkaren Todarodes sagittatus, som har blitt fisket i 100 år.
– Vi har aldri sett egg eller larver fra den noe sted i hele verden. Vi mistenker at den også lager geléball-kokonger rundt eggene sine, slik mange av arts-slektningene gjør, men vi har aldri funnet ett eneste egg eller larve, sier havforskeren.
Geléballene som er blitt registrert av dykkere langs norskekysten de siste årene, kommer fra en nær slektning: sørlig, bredfinnet blekksprut, også kalt Ilex coindetii.
– Inntil nylig var vi faktisk ikke klar over at den var vanlig langs kysten vår, sier van der Meeren.
