I dag har vi hatt strålende sol! Vi er på vei tilbake til Ny-Ålesund langs isen, og i dag tidlig så jeg faktisk antydninger til land i horisonten for første gang på mange dager. Det var den nordlige tuppen av Spitsbergen.

Vi har noen stasjoner igjen langs isen før vi avslutter toktet, men nå skal vi bare ta prøver ned til 150 meter under overflaten, så vi står ikke stille mer enn 15-20 minutter av gangen. Det er nå 5 nautiske mil mellom hver stasjon, så det går i ett for de forskerne som tar prøver ved hvert stopp.

Jeg sto oppe på fremre dekk i en times tid og speidet utover isødet i dag tidlig, men alt jeg så var fugl. Men så mye fugl! Det er fullt av liv her oppe, også over havoverflaten, og vi har stadig en gjeng med havhest og andre fugler som følger båten.

Nå har vi også begynt å få øye på alkekongen – fuglen vi egentlig er her oppe for å studere. Mikko har sittet oppe på broa med kikkert og talt fugler, og sier han har sett mellom 700 og 1000 individer bare i dag, og over 90 prosent av dem flyr mot nordvest.

Teorien er at de flyr mot de isfrie områdene øst for Grønland for å finne mat, for forskerne kan ikke finne noe dyreplankton her i de øverste 50 meterne.

De skal prøve å senke ned noen ulike nett ved de neste stasjonene for å se om det er noe de har oversett, for det virker merkelig at det er så mye alkekonge hvis den ikke har noe mat i området.

Sannsynligvis er det alger som har tettet igjen nettene slik at prøvene ender opp fulle av slim, men uten noe dyreplankton.

Jeg tilbrakte noen timer på broa sammen med toktleder Haakon Hop i dag og fikk en grundig gjennomgang av hvorfor vi har vært her oppe, og hva vi har fått gjort.

Han fortalte meg en hel masse om hvor viktig det er å studere og forstå hvordan økosystemet fungerer. Først da kan vi skjønne hva slags endringer vi kan vente ved klimaforandringer.

Og at klimaet endrer seg her oppe er det ikke tvil om. Hop sier mengden flerårsis, isen som er over én meter tykk og som ikke smelter vekk om sommeren, er drastisk redusert de siste årene.

Videre reduksjon kan ha dramatiske konsekvenser for dyra som lever på, under og av isen.

Under dagens ettermiddagsmøte kom en av mannskapet løpende inn på TV-stua og spurte om noen ville se isbjørn. Vi var ikke så vanskelige å be.

Alle løp ut på dekk med kameraer og speidet utover isødet, og der borte var en gulhvit flekk som ble større og større mens vi nærmet oss. Vi hadde håpet at det skulle være en sosial bjørn som kom bort til ripa fr å se på oss, men den gang ei.

Vi kom ikke nærmere enn et par hundre meter fra bjørnen, og den løp av gårde og ble tydelig stresset av den svære båten vår som knuser is foran seg. Vi fulgte etter den en liten stund, men det var klart at bjørnen ikke var interessert i noe nærkontakt.

Det var fantastisk å se isbjørn – et dyr som tilbringer så mye av livet sitt på is og i vann at det regnes som et marint pattedyr på linje med sel – her i dens naturlige omgivelser. Det er vanvittig å tenke på at 700 kilo tunge kjemper som denne vandrer rundt her oppe.

Rett før jeg skulle gå og legge meg kom Lars Nersveen og gjorde meg oppmerksom på at vi nå var i ferd med å passere 80 grader nord. Det måtte dokumenteres, så vi gikk opp på broa for å ta bilde av styrmannens instrumenter som viser lengde- og breddegrader.

I morgen er den siste hele dagen min om bord på R/V Lance, og det er meldt flott vær og sol. Jeg får holde meg på dekk med kameraet, for nå er det mye flott å se på her.