Ei reke som har spist medisinfôr med lakselusmedisinen DFB. Reken forsøkte å skifte skall, men har ikke klart å danne et nytt skall under det gamle.     (Foto: Renée Katrin Bechmann)
Ei reke som har spist medisinfôr med lakselusmedisinen DFB. Reken forsøkte å skifte skall, men har ikke klart å danne et nytt skall under det gamle. (Foto: Renée Katrin Bechmann)

Reker dør av lakselusmedisin

Oppdrettere bruker stadig mer medisiner mot lakselus. Det kan få alvorlige konsekvenser for rekene langs kysten vår.

Publisert

Reker på brygga hører med til sommergledene for mange nordmenn. Men vil framtidige generasjoner kunne glede seg over å spise ferske reker fra fjorden?

Det kan vi ikke være trygge på, viser forskning ved IRIS, International Research Institute of Stavanger.

Tar knekken på lakselus

Forskerne skal finne ut hvordan lakselusmedisin med virkestoffet diflubenzuron (DFB) påvirker reker. DFB er et stoff som hindrer krepsdyr, lakselusa inkludert, i å danne skall. Siden 2009 er forbruket av DFB mer enn tredoblet.

– Dette er et effektivt middel mot lakselus, og derfor er vi også redde for at det skal ha negative effekter på andre krepsdyr, som for eksempel reke, forklarer Renée Katrin Bechmann fra IRIS.

Innsektsmidlene som ble til lakselusmedisin

La oss først ta en titt på lakselusa. Det er en parasitt som finnes naturlig i våre farvann, og som var her lenge før oppdretterne satte merder i sjøen. Utfordringen i dag er at det finnes mange flere laks i norske fjordsystemer enn det gjorde tidligere. Altså får lakselusa flere fisk å forsyne seg av og dermed langt bedre levekår. 

Oppdrettere har tatt i bruk ulike midler for å bekjempe parasitten. Felles for dem alle er at lakselusa over tid er blitt mer og mer immun mot bekjempelsesmidlene som dermed er blitt mindre effektive. I det siste er problemet blitt så stort at næringen har valgt å gjenoppta bruken av flubenzuroner for å bekjempe lakselus.

Ett av disse midlene er DFB, og det er dette middelet Bechmann og hennes kollegaer har testet på reker. DFB brukes også som insektmiddel. Ved å blande DFB i laksefôret, tas det opp i laksen og overføres til lakselusa når den suger blod fra fisken. Lakselusa får dermed problemer når den skal skifte skall, noe den gjør hver gang den utvikler seg til et nytt stadium.

– Også rekelarvene utvikler seg gjennom flere stadier med tilhørende skallskifter, akkurat som lakselusa, sier Bechmann.

Dette gjelder også for de voksne rekene, som skifter skall når de vokser og det gamle skallet blir for lite.

– Derfor er det viktig å undersøke om reker kan ta opp DFB fra medisinfôret som gis til laksen, og å undersøke hvordan de blir påvirket, sier forskeren.

En frisk reke spankulerer på bunnen av et forsøksakvarium som ble brukt i prosjektet FLUCLIM. Du kan også se hennes nyklekte små larver (eller sønner - alle reker fødes som hanner). (Foto: Renée Katrin Bechmann)
En frisk reke spankulerer på bunnen av et forsøksakvarium som ble brukt i prosjektet FLUCLIM. Du kan også se hennes nyklekte små larver (eller sønner - alle reker fødes som hanner). (Foto: Renée Katrin Bechmann)

Rekene rammes hardt

I et forsøk utsatte forskerne rekelarver for fôr tilsatt DFB i forsøk.

– Vi hadde kun forventet å se små forskjeller i utviklingshastighet og kanskje noen deformiteter på skallet, men vi observerte høy dødelighet blant larvene i forbindelse med de to første skallskiftene, forklarer Bechmann.

Larver er ofte betydelig mer følsomme for forurensning enn voksne dyr.

Men stoffet gjorde også stor skade på voksne reker, noe som overrasket forskerne. I et annet forsøk ble rekehunner eksponert for medisinfôr rett etter klekking av eggene om våren. Da kan endelig hunnene få seg nytt og større skall etter å ha hatt egg festet til beina helt siden høsten.

Rekene fikk spise en liten pellet laksefôr med medisin (DFB) hver dag i to uker. Deretter ble de tilbudt ren mat i en drøy måned. I løpet av denne tiden døde det gradvis flere reker som hadde fått medisinfôr, og de fleste døde når de forsøkte å skifte skall.

DFB virker svært spesifikt og ødelegger for dannelsen av kitin, som er en viktig bestanddel av rekeskallet. Det betyr at reken kan leve tilsynelatende normalt med DFB i kroppen, helt til den skal danne et nytt skall. Mange av rekene som døde hadde kommet seg halvveis ut av sitt gamle skall, men døde fordi de ikke hadde klart å lage et nytt.

Forskernes egen illustrasjon av utviklingen hos reker som utsettes for lakselusmedisinen DFB. (Foto: Renée Katrin Bechmann)
Forskernes egen illustrasjon av utviklingen hos reker som utsettes for lakselusmedisinen DFB. (Foto: Renée Katrin Bechmann)

Skremmende effekt

Disse observasjonene har gjort inntrykk på Bechmann.

– Jeg har forsket på effekter av forurensning i 25 år. Ofte må vi lete lenge før vi finner effekter på dyr som utsettes for ulike stoffer. Denne gangen var effekten veldig tydelig, selv på voksne reker. Å se at voksne reker dør etter å ha spist noen små pellets av et medisinfôr som det ble sluppet ut 8000 tonn av i fjor, er skremmende, sier Bechmann.

De voksne rekene som prøvde å skifte skall i løpet av de første to ukene etter eksponering, overlevde ikke. De som ventet litt lenger, klarte seg noe bedre – etter omlag tre uker klarte noen få eksponerte reker å skifte skall.

Prosjektleder Renée Katrin Bechmann fra International Research Institute of Stavanger. (Foto: Renée Katrin Bechmann)
Prosjektleder Renée Katrin Bechmann fra International Research Institute of Stavanger. (Foto: Renée Katrin Bechmann)

Nå skal Kathy Langford fra NIVA analysere hvor mye DFB rekene i disse forsøkene har fått i seg.

– Det er viktig å finne ut hvor lite lakselusmedisin som egentlig skal til for at ville krepsdyr får problemer når de trenger å skifte skall. Nå må vi undersøke om reker i sjøen får i seg skadelige mengder lakselusmedisin, sier Bechmann.

Konsekvensene kan være store

Det har vist seg at flubenzuroner har flere måneders halveringstid i marine sedimenter. Dermed er det tilgjengelig for reker og andre dyr i en lang periode. 

– Hvor store konsekvenser DFB og andre liknende stoffer har på økosystemene langs kysten, vet vi foreløpig ikke. Vi forventer at andre krepsdyr, som hoppekreps, krabber og sjøkreps, også vil kunne rammes av disse stoffene, sier Bechmann.

– Om effekten vil være avgrenset til nærområdet til oppdrettsanlegg, eller om hele fjordsystemer kan rammes, er det for tidlig å svare på.