I årene etter krigen kokte havet av sild. Så kom marerittet for både sildeelskere og sildefiskere: Brått var havet tomt for den sølvglinsende delikatessen. Sildeprisene steg dramatisk, og de mest pessimistiske belaget seg på ei framtid uten sild på bordet.

Så gikk det ikke slik likevel. I dag svømmer sju millioner tonn vårgytende sild i norske farvann, og sildebordets gleder burde være sikret i lang tid framover - hvis vi bare forvalter bestanden riktig.

Men hvorfor forsvant den så brått? Var det menneskenes feil - eller naturens? Først i dag har vi fått et holdbart svar på spørsmålet.

Tømte havet

Forskere ved Havforskningsinstituttet og NTNUs forskningsgruppe i biomodellering har nemlig hentet fram de historiske dataene over sildefangsten og kjørt dem gjennom nyutviklete statistiske modeller. Konklusjonen er klar:

Vel var bestanden i dårlig form på 1960- og 1970-tallet, etter flere år med lave havtemperaturer og lite næring. Men det var den norske sildefangsflåten som tømte havet. Fiskerne tok opp langt mer enn bestanden tålte, av både ung og gammel fisk.

Marinbiologene og oseanografene er de som vet mest om havet og dyrelivet der. Skal vi unngå reprise på sildefadesen, må vi også lytte til biostatistikerne.

Gikk først til elgen

Til beregning av størrelsen på fiskebestander er det allerede utviklet mange og relativt kompliserte statistiske modeller.

En matematisk modell av en dyrebestand prøver å beskrive så presist som mulig hvordan antallet individer i bestanden vil variere i kommende år. Beskrivelsen må ta med antall fødte og antall døde individer for hvert år, hvor lenge disse lever, og tilfeldige variasjoner i disse tallene.

Slike antall er det nesten umulig å fastlegge direkte når det gjelder ville dyrebestander. Da må en i stedet anslå så godt en kan ut fra det som faktisk kan måles.

Teller utvalg

Fiskerne teller ikke sildeindivider, de rapporterer fangsten i hektoliter eller tonn. Forskerne kan - i likhet med de politiske meningsmålerne - telle nøyaktig små utvalg og så gjøre antagelser om hele bestanden.

De kan registrere endringer over tid, og prøve å finne sammenhengen mellom endringene og annet av betydning som kan måles, som temperatur og næringstilgang.

Beskrivelse av disse sammenhengene krever statistiske metoder. Det betyr informerte gjetninger i form av matematiske beskrivelser. Usikkerheten i tallgrunnlaget blir også tatt med i beregningene, og utgjør den største utfordringen i å få presise beskrivelser.

For sildestammen må en også beregne andre fiskearters beiting på egg, larver og voksne individer.

Uunngåelig sammenbrudd

Ved å teste alle faktorer mot hverandre, kom forskerne fram til en statistisk modell som viste at sildeflåtens fangst på 1960-tallet uunngåelig førte til sildestammens sammenbrudd.

Utgangspunktet for modellen var den statistiske metodikken som ble utviklet for bestandene av nord-amerikansk elg. Også elgbestandene endrer seg avhengig av klimaet, tilgangen på mat, faren for ulveangrep og jakt fra mennesker.

Dagens høstestrategi er å holde fiskedødeligheten under 15 prosent. Tallet inkluderer både fangst og annen dødelighet, som sykdom eller beiting av spekkhoggere.

Ungfisken skånes

En forutsetning er en gytebestand på over fem millioner tonn. Dersom bestanden er mindre, skal dødeligheten - altså ideelt sett fangsten - reduseres proporsjonalt.

Hvis bestanden er så lav som 2,5 mill. tonn, skal det høstes fem prosent. Ved enda lavere bestand: enda mindre. Det er et viktig element at ungfisken skånes: Det er i dag fangstforbud av fisk kortere enn 25 cm, og slik undermåls fisk er derfor unntatt fra beregningene i dagens høstestrategi.

Ut fra den nye bestandsmodellen har forskerne foreslått en litt endret høstestrategi, til såkalt “proposjonal terskelhøsting”.

- Vi har ikke undersøkt den strategien man bruker i dag, men det er grunn til å tro at vårt forslag til strategi i gjennomsnitt vil gi et større uttak, sier prosjektleder professor Steinar Engen ved NTNU.

Stoppe fisket helt?

Forskjellen fra dagens høsting blir å stoppe fisket helt hvis anslått bestand er under 4,2 mill. tonn - noe som gjennomsnittlig forekommer et par ganger hvert hundreår.

I dag tas det ut drøyt 12 prosent av bestanden ved denne mengden. En mer restriktiv praksis vil raskere bringe bestanden tilbake.

Til gjengjeld betyr den nye modellen større fangst når bestanden blir stor, opp mot 30 prosent for veldig store bestander. I dag tas det aldri ut mer enn 15 prosent.

Større fleksibilitet

Steinar Engen understreker at fangstøkonomi ikke var del av dette modelleringsarbeidet:

- Uttaket vil nok kunne variere noe mer hvis en følger den foreslåtte strategien. Vi antar det vil kreve større fleksibilitet i industrien, og økonomisk sett kanskje få noen negative konsekvenser.

Dette er spørsmål forskerne håper å kunne undersøke nærmere senere.