For 600 år siden rykket Paulabreen voldsomt fram gjennom Rindersbukta og stengte av indre deler av Van Mijenfjorden. Deretter trakk den seg mest sannsynlig tilbake bare etter et par år, viser nye undersøkelser. (Foto: Astrid Lyså / NGU)
Isbreen gjorde fjorden til innsjø
Et dramatisk breframstøt på Svalbard på 1400-tallet stengte av en fjord og dannet øyrikets største innsjø.
GudmundLøvøkommunikasjonsrådgiver
Norges geologiskeundersøkelse
Is og isbreer dekker nesten 60 prosent av landområdene på Svalbard og har på mange måter definert hvordan landskapet har utviklet seg. Et spesielt fenomen er såkalte surgende breer. Det er breer som stadig veksler mellom å ligge stille, trekke seg tilbake og så rykke fremover uvanlig raskt, gjerne flere meter i døgnet.
Gjorde fjorden til en innsjø
Nylig presenterte forskere en undersøkelse om hva som skjedde da en slik bre, Paulabreen, rykket voldsomt fram gjennom Rindersbukta og stengte av indre deler av Van Mijenfjorden på 1400-tallet.
Sterke krefter var i sving.
– Innsjøen som ble demmet opp, var hele 77 kvadratkilometer stor og over to mil lang, forklarer forsker Astrid Lyså fra Norges geologiske undersøkelse (NGU).
– Sjøen var dermed større enn noen av dagens innsjøer på Svalbard, men ble tappet da isbreen trakk seg tilbake etter bare få år.
Ifølge forskerne er det uvanlig at en bre rykker fremover i så stor grad at det gjør en fjord til innsjø. I tillegg er det vanskelig å avsløre hendelsen: «Erkjennelsen av at det har oppstått kortlivede innsjøer er utfordrende og enda mer når de er et resultat av raske breframstøt», skriver forskerne i studien.
Her ser vi hvor Paulabreen lå da den var på sitt største. Fjorden var helt avstengt. (Figur: Astrid Lyså m.fl. / Boreas 2018)
Som et puslespill
Forskere fra ulike fagfelt kom sammen for å løse gåten om hva som skjedde med Paulabreen på 1400-tallet. NGU-forsker Eiliv Larsen forklarer det slik til nettstedet GlacierHub:
– Å sette sammen geologiske data er ofte som et puslespill der utfordringen er å få bitene til å passe sammen. Dette arbeidet var absolutt av en slik art, hvor en stor mengde med data fra felt og laboratorier skulle tolkes sammen.
Sedimentene som ble avsatt på bunnen av innsjøen, var et av nøkkelbevisene. Dette er stein og grus som har blitt transportert av enten vann, luft eller is og som legger seg lagvis på sjøbunnen.
Datering fra disse sedimentene viser at sjøen eksisterte for omtrent 600 år siden.
– Da Paulabreen rykket framover, rensket den fjordbunnen for sedimenter som var blitt avsatt etter at innlandsisen trakk seg tilbake på slutten av siste istid. Store mengder sedimenter ble skjøvet opp til de enorme moreneavsetningene som gruvesamfunnet i Svea er anlagt på, forteller Astrid Lyså.
Moreneavsetninger er leire, sand, grus og stein som er flyttet på og lagt igjen av isbreer. Det som gruvesamfunnene på Svalberg ligger på, består for en stor del av sedimenter fra havet, med skjell som er datert helt tilbake til mellom 2000 og 8000 år.
Da den bredemte sjøen ble tappet, skjedde dette trolig raskt og det var kraftig erosjon helt ned til fjellet. Strandlinjer fra sjøen ble dannet blant annet i åsen til høyre på bildet. (Foto: Astrid Lyså / NGU)
Annonse
Over i historien
I dalsidene innover mot Kjellstrømdalen i over 20 meters høyde, har forskerne funnet en strandlinje etter innsjøen som ble demmet opp. Da breen smeltet, forsvant demningen og innsjøen gikk over i historien. Den ble tappet ut i Van Mijenfjorden, slik flere dreneringsspor viser, og reetableringen av fjorden og dalen tok til.
– Vi vet likevel ikke nøyaktig hvor lenge breframrykket, innsjøen og den påfølgende tilbakesmelting varte. Trolig skjedde alt i løpet av noen få år, sier Lyså.
