Vi lever i en del av verden som er sterkt preget av en voldsom geologisk tidsperiode - avslutningen på den siste istiden.

Denne istiden startet for over 100 000 år siden, og nådde sin topp for omtrent 20 000 år siden. Da lå blant annet hele Skandinavia og deler av Storbritannia og Russland og Nord-Amerika under tykk is.

Noen steder, blant annet over deler av Skandinavia, kan isen ha vært over to kilometer tykk. Alt av fjell og landskap som vi senere skulle leve i var kapslet inn i is, og landskapet under ble trykket ned av den tunge iskappen.

Siden isen begynte å smelte vekk, har landskapet løftet seg igjen. Landhevningen førte til at det vi nå kjenner som det norske landskapet ble løftet opp av havet. Dette pågår fortsatt, og visse deler av Norge hever seg med opp mot 1 centimeter i året, ifølge geoforskning.no.

Noen steder i Norge og Sverige har landet hevet seg flere hundre meter siden istiden, og den gamle havgrensa lå for eksempel ved Skådalen i Oslo, 220 meter over dagens havnivå.

Her finner du løsmasse-kartet til Norges Geologiske Undersøkelse (NGU).

Denne lange, geologiske historien er direkte årsak til kvikkleiren - et geologisk fenomen som skaper problemer i dagens Norge, Sverige og Canada, forteller Louise Hansen til forskning.no. Hun er forsker og sedimentolog ved Norges Geologiske Undersøkelse (NGU).

Akkurat hvorfor det først og fremst er problematisk i disse landene skal vi komme tilbake til.

– Jeg hadde faktisk ikke hørt om kvikkleire før jeg flyttet hit, sier Louise Hansen til forskning.no, som opprinnelig kommer fra Danmark.

Nå er hun blant annet med på å kartlegge hvor det finnes gammel havbunn med såkalt marin leire i Norge. Der kan det nemlig også være kvikkleire.

Og som skredet i Gjerdrum har vist, så har kvikkleire en spesiell egenskap: Den går fra å være ganske fast til å bli flytende når den blir forstyrret og påvirket for mye. Da kan store områder rase ut, og ta med seg hus, jorder og veier. Akkurat hvordan Gjerdrum-raset ble utløst er foreløpig ukjent

Å leve på gammel havbunn

Når isen begynte å smelte, skjedde det altså store forandringer som førte til det landskapet vi kjenner til i dag.

Og når kilometertykk-is smelter, er det milliarder av liter med vann som skal ut i havet.

– Det pøste ut vann og leire i uhyrlige mengder ned i fjordene, forteller Hansen til forskning.no.

– Dette skjedde under dramatiske skift i klimaet, og landskapet var i voldsom endring. Det er denne perioden som i stor grad har lagt grunnen for det vi har nå.

En stor del av Nordsjøen var også tørt land mens isen trakk seg tilbake, og kalles nå for Doggerland. Denne tapte delen av Europa kan du lese mer om på forskning.no.

Leira fra land dannet tykke lag i saltvannet ute i sjøen, og saltet fra saltvannet ble en del av leiras struktur. Hansen forklarer at saltionene - elektrisk ladete molekyler - i leira er med på å binde det sammen og gjøre det stabilt.

Etter hvert som Norge steg på grunn av landhevingen og isen som forsvant, ble denne havbunnen sakte løftet ut av havet og ble til tørt land. Elver gravde ut landskapet, og dette ble til landskapet vi kjenner på for eksempel Østlandet eller i Trøndelag.

– Dette er områder som har god matjord, og det er flate områder hvor det er lett og komme seg fram, sier Hansen til forskning.no.

Denne gamle havbunnen er altså attraktiv for oss å leve på – men noen steder har denne leira gått gjennom en forandring: Den er blitt kvikk.

Mister saltet

Hansen forklarer at dette ikke gjelder all leira fra den gamle havbunnen, men noen steder skjer endringen: gjennom tusenvis av år kan saltet bli vasket ut fra leira, på grunn av grunnvann som langsomt strømmer gjennom. Slik kan det dannes lommer med kvikkleire.

Det er derfor det er så viktig å gjøre grundige kartlegginger av områder med marine leirer, for å finne ut hvor disse lommene kan være, ifølge Hansen.

Når saltet er vasket ut, mister leira noe av det som holder den sammen. Hvis det skjer en eller annen belastning som kvikkleira ikke tåler, kan det gå over til å få en flytende form. Dette er illustrert i videoen under, hvor denne kollapsen vises fram.

Videoen fra NGI viser Rissa-raset i Trøndelag i 1978, og viser hvordan et lite skred løste ut en stor lomme på oversiden med kvikkleire. Mer enn 20 hus og ett menneskeliv gikk tapt i skredet.

Men selv om kvikkleira har mistet en viktig del av strukturen sin, tåler den fortsatt mye hvis den ligger uforstyrret.

Hansen forteller at store områder med kvikkleire kan kollapse hvis det utsettes for belastning ett enkelt sted. En bekk eller elv kan for eksempel løse ut et lite skred i en skråning, og dermed punktere en lomme med kvikkleire. Dette kan bli et stort, naturlig utløst ras, som kommer av erosjon over lang tid.

Med bygging og utgravninger kan det også komme store belastninger på leira.

Raset i Rissa ble for eksempel utløst av fyllmasse fra en utgravning på en gård, og rundt halvparten av alle kvikkleireskred de siste 50 årene i Norge er løst ut av menneskelig aktivitet, som du kan lese mer om på forskning.no.

Dette raset ble altså løst ut på grunn av tung masse som ble lagt rett nede ved vannkanten. Når noe av leira ved vannet raste ut, førte det til at mer og mer av leira ble rørt om og raste ut i området på oversiden.

Derfor er kvikkleireområder i strandsonen også viktig å ha oversikt over, mener Hansen.

– Dette er en type område vi også må ha fokus på, kartlegge og informere om, sier Hansen til forskning.no.

Hun forteller at kvikkleira kan fortsette ut under havbunnen, og er dermed krevende å kartlegge.

Andre steder i verden

– Generelt sett er det Norge, Sverige og Canada som har dette problemet, sier Louise Hansen til forskning.no.

Det er fordi områder i disse landene har vært gjennom en svært lik geologisk utvikling siden den siste istiden, og forholdene har på samme måte ligget til rette for at kvikkleire kan dannes.

I Canada kalles kvikkleire blant annet for Champlain sea clay, oppkalt etter et midlertidig, stort hav som oppsto da isen trakk seg tilbake, og som er borte for lenge siden. Dette havet strakk seg langt inn i dagens Canada, over det som nå er byer som Ottawa, Montreal og Quebec.

På grunn av landheving etter istiden trakk dette havet seg tilbake, men etterlot havbunn på land på samme måte som i visse deler av Norge.

I 2010 gikk det for eksempel et stort kvikkleireskred ved tettstedet Saint-Jude, i nærheten av Montreal, hvor fire mennesker døde, ifølge den kanadiske avisa The Globe and Mail.

Les også

Disse sikringstiltakene kan hindre skred