De fleste vet at kontinentene gjennom tiden har vandret, slik at Australia ikke alltid har ligget der det ligger i dag. Men det er likevel overraskende å høre hvor mye landjorda faktisk har flyttet seg.

En internasjonal forskergruppe har utviklet en ny og banebrytende geologisk metode som gjør at de kan vite hvor ekvator gikk under den geologiske tidsperioden ordovicium, for omtrent 450 millioner år siden.

– Vi har funnet et 6000 kilometer langt og et par hundre kilometer bredt belte som strekker seg gjennom Laurentia – dagens Nord-Amerika.

– Beltet angir ekvators posisjon under slutten av den ordoviciske tidsperioden, forteller en av forskerne bak den nye metoden, Christian Mac Ørum Rasmussen ved Statens Naturhistoriske Museum i Danmark.

Den nye metoden baserer seg på en rekke funn av fossiler, som angir hvor det gjennom en lang periode har vært rolige værforhold, noe man finner nettopp omkring ekvator.

Dermed introduserer forskergruppen en helt ny tilnærming til jakten på fortidens kart.

– Selv om kontinentaldriften er en helt grunnleggende del av geologien, er det stor usikkerhet på området grunnet sparsomme data. Derfor er de nye resultatene viktige, sier Rasmussen.

Forskernes resultater er nettopp blitt publisert i tidsskriftet Geology.

Ny geologisk metode

Normalt bruker geologer såkalt paleomagnetisme for å studere hvordan landjorda har beveget seg gjennom klodens historie.

De studerer de jernholdige mineralene i bestemte bergarter. Magnetfeltet forteller om hvilken breddegrad bergarten ble dannet på.

Problemet er at det er et veldig sparsomt paleomagnetisk materiale fra den ordoviciske tidsalderen. Derfor har plasseringen av Nord-Amerika vært basert på skjønn.

– Vår nye metode er helt uavhengig av paleomagnetisme. Det betyr at vi for første gang kan bekrefte at skjønnet faktisk er korrekt, sier Rasmussen.

Merkverdig oppdagelse på Nord-Grønland

Forskerne kom på sporet av den forhistoriske ekvator under en ekspedisjon til et av de mest ugjestmilde områdene på kloden.

På Nord-Grønland fant forskerne en usedvanlig fossilforekomst i en bergvegg i området omkring G.B. Schley Fjord i det østlige Peary Land.

Plutselig sto forskerne overfor en nesten 150 meter tykk kalkstein tettpakket av fossiler fra de muslinglignende dyrene som kalles brakiopoder.

Som muslinger har brakiopoder to skall. Mens muslinger har et venstre- og et høyreskall, har brakiopodene et bukskall og et ryggskall.

– Normalt er disse lagene av brakiopodeskall et par meter tykke. Derfor er tykkelsen i seg selv helt enestående – jeg har i hvert fall aldri hørt om noe lignende, sier Rasmussen.

Det mest påfallende var imidlertid at de utelukkende fant fossiler av bukskall.

Mysteriet om de forsvunne ryggskallene

Forklaringen er ifølge forskerne en forhistorisk plassering ved stillebeltet – det vindstille klimabeltet omkring ekvator.

– Kalksteinen besto utelukkende av en enkelt slekt av brakiopoder. Hos akkurat denne slekten er bukskallet svært tykt. Dyret har brukt dette tyngre skallet til å få et stabilt leie i havbunnen, som et slags anker. Ryggskallet er derimot svært tynt, forklarer Rasmussen. 

– Når dyrene døde, har svak bølgeaktivitet fjernet det lette ryggskallet, mens det tyngre bukskallet har blitt liggende. Tykkelsen på laget indikerer at denne økologiske rammen må ha eksistert over et langt tidsrom, hvor det ikke har operert kraftige stormer.

Forskerne gikk etter oppdagelsen på Nord-Grønland i gang med å se etter lignende lagserier andre steder i Nord-Amerika. Og langsomt tegnet det seg et bilde av et langstrakt belte med vindstille klima ned gjennom kontinentet.

Orkanfri sone avslører ekvator

Etter oppdagelsen har forskerne sammenlignet funnene med orkandata samlet inn gjennom de siste 160 årene. Disse dataene viser at stillebeltet sjelden rammes av tropiske orkaner, noe som får forskerne til å konkludere med at beltet av uforstyrrede sedimenter ned gjennom Nord-Amerika er en ordovicisk parallell til dagens stillebelte.

Det tyder på at kraftige stormer har hørt til sjeldenhetene i dette området.

– Innenfor beltet er sedimentene nærmest uforstyrret. Men så snart man kommer utenfor, utviser sedimentene og fossilene en tydelig påvirkning av kraftig stormaktivitet, sier Rasmussen.

Kan avsløre underjordiske skattekamre

Den nye metoden er ikke bare nyttig for å studere kontinentenes vandring. Den kan også brukes til å regne ut hvor man kan finne underjordiske rikdommer.

– Et presist bilde av kontinentenes vandringer gjennom for eksempel klimabelter kan brukes til olje- og gassleting, avslutter Rasmussen.

Referanse:

Precisely locating the Ordovician equator in Laurentia, Geology, November 6, 2012, doi:10.1130/G33688.1

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.