Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Sommeren 2002 regnet det kraftig i de sentrale delene av Texas. For at ikke demningen i østenden av innsjøen Canyon Lake skulle briste, ble det sluppet spillvann gjennom en avlastningskanal nedover Guadalupe River Valley.
Øverst: Foss i Canyon Lake Gorge under flommen i 2002. Nederst: Samme område med utgravd canyon etter flommen. (Fotos: Richard Sears (øverst), Michael Lamb (nederst)/Caltech)
Dette nødtiltaket skulle vise seg å være et lykketreff for geologene fra California Institute of Technology (Caltech). De fikk for første gang muligheten til å se med egne øyne hvordan de tordnende vannmassene grov ut en sju meter dyp canyon i løpet av bare tre døgn.
Nå er observasjoner og analyser publisert i tidsskriftet Nature Geoscience.
Kartet viser østenden av Canyon Lake med demningen øverst (rett område) og den første delen av Canyon Lake Gorge-canyonen, som skråner oppover mot høyre.
Sjeldent kort tidsrom
De fleste prosessene som former landskapet, har virket over mye lengre tidsrom. I Grand Canyon har Coloradoelva skåret seg nedover i den kilometerbrede kløften gjennom lag på lag av fjell de siste 40 millioner år.
Men ved Canyon Lake i Texas har forskerne fra Caltech kunnet studere i sanntid hvordan landskapet kan omformes mye hurtigere av katastrofiske flommer.
På jorda og Mars
Slike megaflommer kan ha formet viktige landskapsformasjoner både på jorda og planeten Mars. For millioner av år siden flommet trolig vannet fritt på den røde planet, og noen steder kan vi fortsatt se furer i ørkensanden etter vannmassenes herjinger.
Også på jorda har megaflommer formet landskapet, blant annet i Box Canyon i Idaho for 45 000 år siden. Men nå har altså forskerne kunnet gjøre beregninger direkte på en kontrollert megaflom.
Flyttet meterstore steiner
Forskerne brukte digitale landskapsmodeller og flyfotos i synlig og infrarødt lys fra før og etter flommen. De målte hvordan vannmengden endret seg, og brukte teoretiske modeller til å regne ut hvor mye løsmasse vannet kunne grave ut, det som geologene kaller erosjon.
De observerte hvordan vannet rev med seg meterstore steiner og omformet et jorddekket dalføre til en canyon av nakent fjell på tre døgn.
Begrenset hva vannet kunne ta med
Steinblokker fraktet av flommassene fra Canyon Lake i 2002. (Foto: Michael Lamb/Caltech)
Det viste seg at kreftene fra vannet var så voldsomme at erosjonen ble begrenset av hvor mye løsmasse vannet klarte å svelge unna, ikke hvor mye som ble gravd løs.
Annonse
Dette er motsatt forholdene i en vanlig elv, der erosjonen bare er begrenset av hvor mye som graves løs, heter det i en pressemelding fra Caltech.
- Canyon Lake byr på en sjelden anledning til å teste ut teknikker for å rekonstruere fortidas megaflommer på jorda og Mars, skriver forskerne.
Canyon i Hedmark
- Vi har også en canyon som ble dannet under en megaflom i Norge, forteller professor Barrie Dale ved Institutt for geofag på Universitetet i Oslo.
- Etter siste istid lå en vegg av is og demmet opp enorme vannmasser i det som i dag er øvre del av Østerdalen. Da isdemningen smeltet og brast, brøt flommen løs.
Vannføringen kan en kort tid ha vært like stor som elven Amazonas i dag, sier Dale.
Jutulhogget (Foto: Punkmorten, Wikimedia Commons)
På kort tid ble det gravd ut en 2,4 kilometer lang canyon som har fått navnet Jutulhogget. Dette er en av Nord-Europas lengste canyoner.
- Det er typisk for slike raske, voldsomme flommer at erosjonen skjærer seg dypere og trangere nedover, som i Jutulhogget. Sammenlign med den roligere vannføringen i de nedre delene av Glomma, der dalføret er vidt og bredt ut over flatbygdene, sier Dale.
Michael P. Lamb og Mark A. Fonstad: Rapid formation of a modern bedrock canyon by a single flood event, Nature Geoscience, 20. juni 2010, DOI: 10.1038/NGEO894
