Vulkansk aske sliper frontruter matte, forstyrrer radiokommunikasjon med elektriske utladninger og danner slagg i motorene. Derfor settes flyene på bakken over store deler av Nord-Europa.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Askepartikkel fra Mount St Helens (Foto: United States Geological Survey)
Vulkansk aske er små partikler, to millimeter eller mindre i diameter. De er skarpe som glasskår.
Derfor virker i praksis askepartiklene som sandblåsing når fly passerer gjennom askeskyene med stor fart.
Sandblåsingen kan føre til at frontruten blir slipt melkehvit og ugjennomsiktig, og gjøre landing vanskelig eller umulig. Den kan også skade antenner, slik at radiokommunikasjon med flygerledere hindres.
Radiokommunikasjonen kan også hindres av at den vulkanske asken ofte er elektrisk ladd. Ikke sjelden sees kraftige lyn inne i vulkanske askeskyer.
Denne elektriske ladningen kommer også til syne som St. Elms-ild, en gløding ved forkanten av vingene og inntaket til jetmotorene.
Også andre deler av flyet som peker inn i luftstrømmen kan ødelegges av sandslipingen, slik som de fremre vingekanter eller propellblad og turbinblad. Dermed kan flyegenskaper endres eller ødelegges.
Flyene har også en åpning i skroget der det ytre lufttrykket måles. Dette kan bli blokkert av asken, og da vil ikke lenger høydemåleren og fartsmåleren vise riktige verdier.
Motorskader
Men de alvorligste skadene får flyet i jetmotorene. Den viktigste ødeleggende virkningen er at asken har et smeltepunkt omkring 1000 grader Celsius, mens moderne jetmotorer har høy arbeidstemperatur for å sikre fullstendig, ren og effektiv forbrenning, rundt 1400 grader Celsius.
"Vulkansk aske virker som sandsliping av skroget, og kan smelte og ødelegge jetmotorene. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)"
Det betyr at asken smelter til lava igjen inne i motoren, og legger seg på turbinblader og i luftinntak slik at motoren kan stoppe.
Dette skjedde da også med et Boeing 747 fra British Airways i 1982, da det fløy inn i en askesky fra vulkanen Galunggung i Indonesia. Alle fire motorer stoppet.
Heldigvis løsnet den porøse, størknede lavaen inne i motoren da piloten forsøkte å starte dem igjen etter at han hadde glidefløyet ut i klar luft.
Dermed kunne flyet fortsette til en trygg landing, som likevel ble vanskelig fordi den melkehvite frontruta bare hadde en tynn gjennomsiktig stripe langs kanten.
- Askepartiklene er skarpe, dels fordi de knuses mot hverandre i det voldsomme utbruddet, dels fordi lavadråpene sprenges fra hverandre når forskjellige mineraler trekker seg sammen i forskjellig grad når de størkner, forteller professor ved institutt for geologi ved Universitetet i Oslo, Else-Ragnhild Neumann.
Mest aske fra eksplosive utbrudd
Vulkanutbrudd kan være mer eller mindre eksplosive, sier Neumann. Det er de eksplosive utbruddene som lager mest aske i de høyere luftlag, der jetflyene ferdes.
Før det smeller: Askeskyen nådde en høyde på 19 km, 3 dager før det eksplosive utbruddet til vulkanen Pinatubo på Filippinene, 15.juni 1991. (Foto: United States Geological Survey)
Annonse
De mest eksplosive utbruddene kommer der to jordskorpeplater møtes og den ene platen glir under den andre, slik som i Indonesia.
Etter hvert som den nederste platen presses ned til høyere trykk og temperaturer, vil det dannes blant annet vanndamp under høyt trykk, forteller Neumann.
Et klassisk eksplosivt vulkanutbrudd fra dette området er Krakatau, som i 1983 hadde et ubrudd tilsvarende en bombe av 200 megatonn TNT.
Eksplosiv sluttfase
De minst eksplosive vulkanene finnes der jordskorpene glir fra hverandre, som på Island og der det er vulkansk aktivitet på en plate, for eksempel på Hawaii og Kanariøyene.
Den midtatlantiske ryggen går over Island, og vulkanen under Eyafjallajökull-breen begynte utbruddene med strømmer av tyntflytende lava i slutten av mars i år.
Men også slike vulkaner kan ha en mer eksplosiv sluttfase, forteller Neumann. Den første lavaen som kommer, er basalt, som flyter lettere. Etter hvert inneholder lavaen mer og mer silika, eller kvarts.
Denne lavaen er seigere, og flyter ikke så lett som basalten. Dermed lager den propper i åpningene ut av vulkanen, trykket stiger og vi kan få mer eksplosive utbrudd, forteller Neumann.
Illevarslende nok er vulkanen under Eyafjallajökull-breen fortsatt i den første, ikke-eksplosive fasen, understreker hun. Det betyr at dersom den går over i en mer eksplosiv fase, kan problemet med askeskyer vare i dager og uker og enda lengre tid.
Likevel er det håp for at vindretningen snur mot helgen, slik at asken fraktes lenger vest og sørover, det vil si ut over Atlanterhavet. Her vil det imidlertid fortsatt kunne lage problemer for flytrafikk over Atlanterhavet, sier Neumann.
