Kraterdetektiven

Med dataprogram og geologhammer leter Svein Olav Krøgli etter gamle meteorittkratere som gjemmer seg i landskapet.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"(Illustrasjon)"

Fire typer data

Høydeforskjeller

En type data er høydedata, altså det som er høydekoter på vanlige kart. Selv små høydeforskjeller i et ringmønster kan fortelle at her kan det ha ligget et krater.

Selv om krateret er dekket av nyere, lagdelte bergarter, kan også måten de har blitt slipt ned på, avsløre en rund kraterform lenger ned.

Tyngdekraften varierer

Tyngdekraften er lavere inne i meteorittkrateret Wolfe Creek i Australia. (Figur: Pilkington and Grieve, 1992/Svein Olav Krøgli)

En annen type data er små variasjoner i tyngdekraften. Den er nemlig ikke konstant over alt på jorda.

Etter et meteornedslag sprekker fjellet opp, og tettheten blir lavere. Krøgli registrerer om den lavere tyngdekraften har et sirkelformet mønster.

Endret magnetfelt

En tredje type data er små variasjoner i jordas magnetfelt, målt fra fly. I kratergropene ligger det noen ganger yngre avsetningsbergarter som er mindre magnetiske enn annet fjell.

Meteorkrateret kan også ha brutt opp fjellet og omformet det, slik at magnetfeltet er blitt endret. Gamle meteorkratre kan altså avsløres av et endret magnetfelt.

Satellittfoto

En fjerde type data er foto fra Landsat-satellitter. Disse bildene er sammensatt av opptak i flere farger, synlig lys og infrarøde stråler, såkalt varmestråling. Bildene vil ha små variasjoner i farge og lysstyrke utfra vegetasjonen i landskapet.

Vegetasjonen varierer med jordsmonnet. Og selv små variasjoner i jordsmonnet kan skyldes endringer av berggrunnen etter et meteornedslag.

En stor meteor treffer en planet. Kjempesteinen borer en grop i bakken og slår opp en ringformet voll av stein og løsmasser i en kjempeeksplosjon.

På døde kloder som månen og Mars kan slike kratere bli liggende i flere hundre millioner år og samle støv.

Men jorda er en levende klode. Flakene av jordskorpe flyter på et hav av lava, og skrur seg opp i fjell og foldinger. Regn, vind og gnuringen av breer etter utallige istider sliper ned fjellet.

Sakte, men sikkert blir meteorkraterne bokstavelig talt jevnet med jorda.

Datablikk

De er vanskelige å få øye på for et utrenet blikk, men fortsatt synlige for de som vet hva de skal se etter. Eller for dataprogrammer som leter etter runde former.

Det er her Svein Olav Krøgli kommer inn i bildet. Han er geomatiker. Det betyr at faget hans er å analysere store mengder geografiske data.

I doktorgraden han skal forsvarer fredag 7. mai, viser han hvordan dataprogrammene han har vært med på å utvikle, kan lete etter rester av slike gamle, nesten utviskede kratere.

- Jeg har kombinert flere typer data, blant annet fra Norges geologiske undersøkelse, forteller han. (Se faktaboks til høyre.)

Forskjellige datatyper som Svein Olav Krøgli bruker for å finne mulige meteorittkratere med datamodeller. NGU har levert data om tyngdekraft og magnetisme. (Figur: Svein Olav Krøgli, tilpasset av forskning.no)

Symmetri og sirkelformer

Krøgli mater så alle disse datatypene inn i programmer på Pcen sin, og lar den stå over natta og tygge på tallene.

– Det programmene gjør, er å lete etter mønstre: symmetri og sirkelformer, forteller han.

– De er basert på klassiske teorier for mønstergjenkjenning, men videreutviklet av den europeiske romfartsorganisasjonen ESA og av meg selv.

Krøgli var noen måneder på ESAs forsknings- og teknologisenter ESTEC i Nederland. ESA utvikler slike dataprogrammer for å analysere fotografier av blant annet månen og planeten Mars.

Kartet til venstre viser et område på Mars. Ringene er kratere som dataprogrammet har funnet. Kartet til høyre er fra Finnmark. Som alle ringene viser, gir det for mange treff å bruke nøyaktig samme innstilling av programmet som på Mars. Lokale tilpasninger må til. (Figur: Svein Olav Krøgli, tilpasset av forskning.no)

Tre gamle i Norge

- Her i Norge er det påvist tre gamle kratere, forteller Krøgli.

– Ett ligger ved Gol, det såkalte Gardnoskrateret. Det er 600 millioner år gammelt, og har vært dekket av kilometertykke lag med avsetningbergarter. Men så har disse blitt slipt delvis bort igjen, slik at rester av krateret er synlige.

Et annet, yngre krater med diameter 40 kilometer ligger på havbunnen i Barentshavet. I overgangen mellom jura og krittiden for omtrent 145 millioner år siden slo en asteroide med diameter på et par kilometer ned i det varme subtropiske havet, der Barentshavet lå på den tida.

Eksplosjonen tilsvarte 20 millioner Hiroshima-bomber, og laget en tsunami som skylte over alle verdenshav. Ikke rart at krateret har fått navnet Mjølnir, oppkalt etter hammeren til den norrøne guden Tor.

Det tredje og siste krateret er mindre, og ligger i Rogaland. I mange år hadde folk i området og seinere tilreisende geologer mistenkt at det var noe her, delvis begravet under avsetningsbergarter.

Men først i 2009 ble det sikkert fastslått at det to kilometer brede Ritlandkrateret i Hjelmeland kommune skyldtes et meteornedslag i kambrium, for rundt 500 millioner år siden.

På verdensbasis finnes det rundt 175 slike gamle rester av meteorittkratere.

Fordeling av strukturer som skyldes treff av himmellegemer på jorda. Redigert fra McCall (2009).

Sjokkede krystaller

- Grunnen til at forskerne nå er sikre på at dette er et meteorkrater, er at de fant det som kalles sjokkede mineraler, der krystallstrukturen er endret etter sammenstøtet med meteoren, forteller Krøgli.

Og nettopp slike lokale undersøkelser er nødvendige for endelig å fastslå om et krater virkelig er et meteorkrater.

Dataprogrammene til Krøgli fant flere interessante strukturer i Finnmark. At Finnmark er et bra sted å lete, kommer av at berggrunnen er spesielt gammel her.

Som en romanfigur

For å fastslå om det virkelig var snakk om meteorkratere, måtte Krøgli reise opp og undersøke berggrunnen selv.

Svein Olav Krøgli i felten i Finnmark. (Foto: Henning Dypvik)

- Jeg følte meg litt som hovedpersonen i den klassiske nederlandske romanen Beyond Sleep (Nooit meer slapen), som i følge en omtale skildrer ”en mann på grensen av fysisk og mental yteevne hinsides den siviliserte verden” på jakt etter meteorkratere nettopp på Finnmarksvidda, forteller Krøgli.

- En nederlandsk journalist kommer faktisk for å intervjue meg i forbindelse med den romanen, smiler han.

Ingen sikre funn

Og som hovedpersonen Alfred Issendorf i romanen, fant heller ikke Krøgli noe krater på Finnmarksvidda.

- Vi reiste ut med hammer og slo løs steinprøver fra de mest lovende stedene, forteller han.

– Men ingen av dem viste seg å ha slike omdannede eller sjokkede krystallstrukturer som vitner om et meteornedslag.

Likevel betyr ikke det at alt håp er ute for å finne nye kratere i Finnmark. Flere av de mulige kandidatene til Krøgli er ennå uutforskede, fordi de var for avsides og for usikre til å svare seg å undersøke i den begrensede feltperioden han kunne tillate seg.

Bedre dataverktøy

- Det viktigste bidraget min doktorgrad gir, er å utstyre andre meteorjegere med bedre dataverktøy for å finne nye mulige kratere, sier han.

Og det hender at ivrige amatørgeologer og nysgjerrige turgåere ringer ham hvis de finner mystiske forsenkninger eller ringformer i terrenget.

- Noen ganger kan det også være lurt å supplere de automatiske datakjøringene med et godt gammeldags overblikk over landskapet, sier Svein Olav Krøgli.

Referanser/lenker:

Svein Olav Krøgli: Doktorgradavhandling, Geologisk institutt, Universitetet i Oslo: “Automatic extraction of potential impact structures from geospatial data - examples from Finnmark, Northern Norway”

Nettside fra Universitetet i Oslo, om meteorkratere

Powered by Labrador CMS