Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
To restklumper etter supernovaer krasjer med hverandre, slipper ut enormt med energi, og lager svære mengder gull i samme slengen. Det er det forskerne tror skjedde, basert på et lysglimt de har sett i to tidels sekunder. (Foto: (Illustrasjon: Dana Berry/SkyWorks Digital, Inc.))
Det er lite gull på Jorda. Det er en av grunnene til at vi setter så høy pris – metaforisk og faktisk – på det glitrende metallet.
Gull er uhyre vanskelig å lage, fant alkymistene ut på 1600-tallet. Det trengs mye større krefter til enn det vi har her på jorda, og alt gullet som finnes her hos oss ble dannet der ute i universet før planeten vår engang eksisterte.
En nylig observasjon antyder nå at gammaglimt – verdens kraftigste energiutblåsning – kan være et resultat av at to forhenværende supernovaer kolliderer med hverandre.
Slikt ser vi ikke hver dag, selv ikke i det uendelig store universet.
Eksplosjonen forskerne har sett kan ha skapt nok gull til at du kunne laget ti måner av det, beregner de. Til sammenligning har vi bare utvunnet noe mellom 100 000 og 200 000 tonn gull gjennom hele menneskehetens historie.
Spesiell etterglød hinter om opphav
Det Edo Berger, Wen-fai Fong og Ryan Chornock fra Harvard University i USA har observert er et kort gammaglimt. Det er et enormt sterkt og ekstremt kort lysglimt – mer energi enn vi kan forestille oss sluppet løs i løpet av bare to tidels sekunder.
Men hva laget glimtet?
Akkurat dette glimtet, kalt GRB 130603B, hadde en spesiell etterglød. Etter en slik eksplosjon ser vi vanligvis gløden som skyldes at eksplosjonsmaterialet treffer andre ting i nærheten. Men lyset denne gangen passet ikke med en slik beskrivelse.
Forskerne skriver i en studie at gløden heller passer til strålingen fra radioaktive materialer.
En smell mellom to eks-supernovaer
Radioaktive materialer kan dannes når en hel masse nøytroner smeller sammen med hverandre. Og det er en indikasjon på at glimtet ble forårsaket av en kollisjon mellom to nøytronstjerner.
Nøytronstjerner er restene som blir igjen når en stjerne eksploderer i en supernova; en liten, men veldig, veldig tett klump av nøytroner.
Denne gangen har to slike klumper antageligvis blitt igjen i et område som er så nært hverandre, i universets målestokk, at de har blitt dratt mot hverandre av tyngdekraften og til slutt kollidert.
(Slik ser en kunstner for seg krasjen i verdensommet. Det er ikke anbefalt å oppholde seg så nært en nøytronstjernekollisjon. Video: Dana Berry, SkyWorks Digital, Inc.)
– Vi har sett etter bevis som kan koble korte gammaglimt med en nøytronstjernekollisjon. Den radioaktive gløden fra GRB 130603B kan være nettopp slikt bevis, sier Fong i en pressemelding.
Annonse
Ti månemasser med gull
Alt gullet vi mennesker har utvinnet opp gjennom historien er bare en dråpe i havet sammenlignet med det som ble dannet i stjernekrasjen. (Foto: Wikimedia Creative Commons)
Da Fong og kollegene analyserte lyssignaturen etter glimtet, fant de at materie tilsvarende omtrent én hundredel av vår sol ble slynget ut i løpet av eksplosjonen.
En viss prosentandel av slikt materiale pleier typisk å være gull, og i dette tilfellet tilsvarer det rundt 10 månemasser.
Det er ganske abstrakt, så vi skal forsøke å gi et slags inntrykk ved hjelp av vekt – selv om vekt og masse ikke er det samme.
Dersom du hadde fått med deg Månen inn i jordas tyngdefelt, har forskerne beregnet at den ville veid 73 500 000 000 000 000 000 000 000 kilo. Men gull har større massetetthet enn stein, så en måne laget av gull ville likevel veid mye mer enn Månen som henger over hodene våre.
Med andre ord er vi oppe i ganske store gullmengder her.
Gammelt glimt i ”nabolaget”
Harvard-forskerne observerte det gullkantede fenomenet nylig, men det er viktig å ikke forveksle det med at stjernesmellen skjedde nylig.
De to døde stjernene smalt inni hverandre for nærmere fire milliarder år siden. Det er bare det at lyset fra dem har brukt så mange år på å komme seg hit til oss.
Likevel – gammaglimtet er et av de nærmeste slike som noensinne er observert.
Forskerne har nå gjort resultatene tilgjengelig i det åpne arkivet arXiv, og de har dessuten sendt dem inn til fagfellevurdering og publisering i et vanlig astrofysisk tidsskrift.
