Lena Rubensdotter og to kolleger ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), i samarbeid med forskere fra Norges vassdrags- og energidirektorat, er i ferd med å gjøre ferdig et kart over hvor det kan være risiko for jordskred i Norge.

Det skal blant annet brukes til å sjekke om byggeprosjekter i norske kommuner foregår i trygge områder.

Seks år med arbeid har gått inn i å få det så nøyaktig som mulig, men Rubensdotter er likevel litt bekymret for om det er godt nok i møte med virkeligheten i norske bygder og byer.

– Både vi og kommunene skal bruke disse kartene for alt de er verdt, men heller ikke for mer enn det. I noen tilfeller kan feil bruk av disse kartene gi en falsk trygghet om at det ikke er skredfare, uten at det er grunnlag for å si det ut ifra kartet, sier Rubensdotter.

– Vi har i hvert fall gjort mange feil i Sel kommune, og gitt tillatelser til å bygge på områder som vi med kartene i etterkant ser at ikke burde vært brukt, sier Ola Næprud, plan- og beredskapssjef i kommunen.

– Samtidig er snøskredkartet så upresist at det svekker tilliten til hele systemet, mener han.

Større piksler, ikke mer detaljer

Jordskredkartet som nå kommer er et aktsomhetskart. Det vil si at det viser hvor det kan være en risiko for skred. Det er viktig informasjon for utbyggere her til lands. Byen Otta er et godt eksempel:

Den ligger i Sel i Gudbrandsdalen, mellom to bratte dalsider, og det kan derfor gå både steinsprang, snøskred og jordskred langs hele dalen. Om et byggeprosjekt ligger i et område som dekkes av et aktsomhetskart, må utbygger gjøre ekstra undersøkelser for å sjekke hvilken risiko det faktisk er for skred i området. 

Problemet er at forskerne som lager kartene bruker matematiske modeller for å regne ut hvor det er en skredrisiko. Hvor nøyaktige de modellene er, kommer både an på hvor godt bakgrunnsmateriale forskerne har om området, og hvor lett det er å beskrive skredet i en matematisk modell.

• Les mer: Lumske jordskred

​

– Vi bekymrer oss for dette med skala, sier Rubensdotter.

– Aktsomhetskartene er produsert for å fungere i skala 1 : 50 000 -  de er laget for å dekke hele landet. Men så kommer det noen som skal vurdere om ett lite område i kommunen er dekket av en aktsomhetssone, og da zoomer han eller hun inn for å se akkurat det området. Problemet er bare at kartet i den skalaen ikke kan brukes så nøyaktig.

Du har kanskje selv forsøkt å zoome inn på et bilde med bare noen få pikslers oppløsning – du ser ikke det som er på bildet tydeligere, du ser bare de enkelte, tåkete punktene i større skala. 

Vilkårlig strek

Det samme gjelder for aktsomhetskartene: Man kan zoome så mye inn på kartet at aktsomhetssonestreken tilsynelatende går langs tomtegrensa mellom to hus. Det ene huset ser da ut som at det er i sonen, det andre utenfor.

Mer sannsynlig er det at begge områdene er omtrent like trygge eller utrygge, men at sonen - tegnet inn på en mye større skala - litt tilfeldig havnet akkurat der. 

I veilederen som følger med kartene forklarer forskerne slike valg og forbehold – men Rubensdotter og kollegene hennes på NGU har ingen måte å sjekke at veilederne faktisk forstås og brukes riktig.

– Kartene er lett tilgjengelig digitalt, den lille bekymringen er at det kreves i hvert fall en viss forståelse for skala og detaljeringsgrad for å bruke kartene riktig, sier hun.

Konservative kart bedre enn ingenting?

Jordskredkartet er i ferd med å ferdigstilles, men det finnes allerede kart over aktsomhetssoner for snøskred og steinsprang.

Særlig snøskredskartet har det motsatte problemet: det gir falsk usikkerhet, ikke falsk trygghet, for det viser større aktsomhetssoner enn det som egentlig er tilfellet.

– De kartene dekker veldig store områder i visse deler av landet, og det kan jo være en hodepine for folk i kommunene som bruker dem, sier Rubensdotter.

– Det er kanskje bedre å ha et for konservativt kart enn ikke noe kart, men kart med veldig store aktsomhetssoner gjør at noen kommuner kan oppleve at det er vanskelig å bruke dem.

Hvis kommunene unnlater å bruke kartene fordi de ikke virker riktige, går man ikke bare glipp av de ”falske” fareområdene, men også de ekte.

– Dårlige kart svekker tilliten til systemet

Ola Næprud i Sel kan bekrefte at aktsomhetskartene iblant kan være mer til hinder enn til hjelp i Sel kommune.

– Snøskredkartet er ikke av en slik kvalitet slik at det går an å bruke det rett frem, men samtidig er det slik at vi plikter å bruke dem når vi lager planer i kommunen, sier han til forskning.no.

– Når vi her oppe blir fortalt at det nærmest er hele daler som stadig blir rammet av snøskred, så rister jo de fleste av oss på hodet. Det snøskredkartet gjorde ikke forholdene noe klarere for vår del.

Næprud forteller at det nå er bortimot umulig å finne et byggeområde i Otta og Sel som ikke er dekket av en eller annen aktsomhetssone.

Når en utbygger i Sel kommune ønsker å gjennomføre et byggeprosjekt, forteller Næprud at de blir nødt til å hyre inn eksterne konsulenter for å bevise at sonene som kartet viser er feil, og at det faktisk ikke er noen reell snøskredfare. Det er både tidkrevende og dyrt.

– Til en viss grad svekker snøskredkartet autoriteten til systemet, og ikke minst til utgiveren, når de selv også erkjenner at dette er kart basert på teorier om helninger og modeller, som er for dårlig knyttet til virkeligheten, sier han.

Plan- og beredskapssjefen håper det kommende jordskredkartet er bedre koblet til virkeligheten før det offentliggjøres og blir obligatorisk å bruke for kommunene.

– Før de offentliggjør jordskredkartet håper jeg de tester kvaliteten på de teoretiske grensene mot faktiske befaringer i terrenget, rett og slett slik at de kan sjekke om de i det hele tatt råker skiva, sier han.

Raster kan vise usikkerhet

Lena Rubensdotter forteller til forskning.no at hun og kollegaene hennes har brukt mye tid på å kontrollere det nye kartet opp mot terrenget, for å sikre at de ikke dekker verken for store eller for små områder med aktsomhetssoner.

For tiden jobber de med siste delen av prosjektet, nemlig formidlingen av kartet. Hvordan skal det tegnes, og hvordan skal det beskrives slik at brukerne forstår usikkerhetene og begrensningene i materialet som ligger bak?

– Vi har arbeidet i hvert fall i to år ekstra med dette, delvis på grunn av formidlingen, for å være sikre på at vi over- eller undervurderer områdene som blir market på kartet. Det er viktig at folk skjønner at vi forskere er bevisste på begrensningen i det vi gjør, sier Rubensdotter.

– Vi vurderer for eksempel å sette raster i stedet for linjer. De viser ikke så tydelig hvor grensa går.

Raster er prikkete felter som dekker et kart. På hovedfeltet i kartet vil det gi samme effekt som om området var streket inn, men i kanten av området blir grensen mer uklar. Begynner grensen ytterst ved prikken, eller midt i prikken?

– Det er ren psykologi, raster blir et fysisk bilde på usikkerheten. Så kan heller instruksjonen forklare hvordan kartet fungerer, og hva det kan brukes til.