Månens radius kan ha blitt rundt 100 meter mindre på grunn av avkjøling. Bedre foto av månens landformer viser at den har relativt ferske krymperynker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det skal mer til enn et hobbyteleskop for å se at månen har landformer som indikerer at den har blitt mindre.
Det dreier seg om en bestemt type forkastninger - det vil si en form for bruddflater i måneskorpen.
Krymperynkene kan innebære at månen har vært mer geologisk aktiv enn det man har tenkt seg.
Allerede på de tre siste Apollo-ferdene (1971-1972) fanget kameraene opp slike landformer, men den gangen ble de bare observert nær månens ekvator.
Nå har 14 hittil ukjente, lignende forkastninger blitt foreviget i høyoppløselige bilder. Det er kameraene ombord på NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter som har tatt de nye fotografiene.
Over hele månen
Noen av de beste bildene har en oppløsning på 0,5-2 meter per piksel, noe som gjør det mulig å beskrive overflatestrukturen på månen i en viss detalj.
De nye bildene tyder på at denne typen forkastninger - helt presist heter de overskyvninger - finnes over hele månen, og ikke bare nær ekvator hvor de var observert tidligere.
Forskerne som har analysert de nye bildene mener dessuten at forkastningene er blant de yngste landskapsformene på månen.
Ett av argumentene for dette er at det ikke har kommet store kratre oppå dem. Kratrene som har kommet over disse landformene er små, og beregnes til å være rundt 800 millioner år gamle.
Dermed konkluderer forskerne med at forkastningene er mindre enn én milliard år gamle.
At de finnes over hele månen, og at de er relativt unge, danner bakgrunnen for konklusjonen om at forkastningene kan være dannet på grunn av en skrumpeprosess.
- Nylig sammentrekning
- Relativt unge, globalt distribuerte overskyvninger viser nylig sammentrekning av hele månen, sannsynligvis på grunn av en avkjøling av månens indre.
Det sier Thomas Watters fra Center for Earth and Planetary Studies ved amerikanske National Air and Space Museum i en pressemelding. Studien er publisert i tidsskriftet Science, og Watters er førsteforfatter.
Da månens indre ble kjølt ned og trakk seg sammen, krympet hele månen med rundt 100 meter i radius. Månens skorpe brast, og forkastninger dannet distinkte landformer. Bildet viser et eksempel på en slik forkastning. (Foto: NASA/GSFC/Arizone State University/Smithsonian)
Forskerne beregner at sammentrekningen tilsvarer en nylig reduksjon av månens radius på rundt 100 meter.
Nylig i dette tilfellet er altså ikke det samme som nylig i dagligspråket, siden vi snakker om en milliard år siden forkastningene ble dannet.
Annonse
Men dannelsen av slike landformer kan komme relativt brått når pågående geologiske prosesser har bygd opp spenninger.
- Det skjedde noe
Geologiprofessor Elen Roaldset ved Naturhistorisk museum i Oslo har tatt en titt på studien, og sammenligner de mulige geologiske prosessene på månen med prosesser her nede på jorda.
- Vi ser at det bygger seg opp spenninger i jordskorpa. Disse utløses av et plutselig brudd - og et jordskjelv kan dannes. At forkastningene på månen er rundt 800 millioner år gamle betyr bare at det skjedde noe der da, kommenterer hun.
Hun minner om at det har pågått en diskusjon rundt hvorvidt månen har hatt noen indre geologiske prosesser å skryte av i det hele tatt etter at den ble ferdig dannet. Faktum er at vi ikke vet helt hvordan månen er på innsiden.
- Essensen i denne studien er at det skjedde noe på månen for rundt en milliard år siden, sier Roaldset.
Mindre volum
De nye analysene kan tyde på at noe har blitt kjølt ned på innsiden av månen, slik at volumet har blitt redusert, og at måneskorpen har tilpasset seg. De indre prosessene har altså forplantet seg utover.
- At forkastningene er yngre enn de store kraterne, viser at det må være snakk om en sammentrekning. Det kan skyldes avkjølingsprosesser i månens indre, sier hun.
- Hvis noe går fra en smeltefase til en fast fase blir gjerne volumet mindre. Vann og is er en merkverdighet, kommenterer Roaldset.
- Det samme skjer i mindre skala dersom en åpen krystallstruktur går mot en tettere struktur, påpeker hun.
- En utvikling
Annonse
Roaldset understreker at bildene som ble tatt på 1970-tallet var langt fra så gode som bildene som tas nå, og at det i tillegg har skjedd mye siden den gang når det gjelder tolkningen av denne typen bilder.
- Jeg satt oppe og så på månelandingen i 1969. Det var ganske fantastisk. Før det igjen sendte russerne opp en satellitt med en hund. Folk trodde det var ren og skjær propaganda, vet du. Det har virkelig vært en utvikling, sier hun.
- Nå har kameraene høy oppløsning, og man fotograferer ting man ikke har sett før. Men det kan jo hende det etter hvert kommer motforestillinger til denne studien og tolkningen av bildene, sier Roaldset.
En annen forkastning og flere små kratere som har blitt deformert av den. Siden små kratere har begrenset levetid på månen, før de viskes ut av nye treff på overflaten, betyr deformeringen at forkastningen er relativt ung. (Foto: NASA/GSFC/Arizone State University/Smithsonian)
Referanse:
Thomas R. Watters mfl: Evidence of Recent Thrust Faulting on the Moon Revealed by the Lunar Reconnaissance Orbiter Camera; Science; 20. august 2010; 10.1126/science.1189590.
