Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Tre års målinger fra CryoSat-satellitten viser at islaget over Antarktis nå mister 159 milliarder tonn is årlig, nok til å heve verdenshavene med 0,45 milliometer i året. Røde områder smelter, blå områder får mer is. (Foto: (Figur: ESA))
Dobbelt så mye is smelter på Sydpollandet, sammenlignet med tidligere målinger fra den europeiske satellitten Cryosat.
Britiske forskere har målt tykkelsen på isdekket ved hjelp av radar. De nye målingene strekker seg over de siste tre år, melder ESA i en nyhetsmelding.
Istapet er spesielt stort i de vestlige områdene, kalt Amundsen-sektoren. Her tynnes isbreene mellom fire og åtte meter per år.
Kløfter dypt under isen
Også på Grønland smelter isbreene raskere enn antatt. Årsaken er at dalbunnene som isbreene ligger over, er dypere enn tidligere modeller har vist. Mange av dem er så dype at de går under havnivå.
Dermed kan isbreene fortsette å smelte og kalve ut i havet i lengre tid. Breene må også trekke seg lengre tilbake fra havet før de kan stabilisere seg på et høyere og kaldere nivå, ifølge en nyhetsmelding fra NASA.
Siden isen i Antarktis og på Grønland for det meste ligger på land, vil økt smelting her kunne bety raskere havstigning.
Radar fra satellitt og fly
For å kartlegge Grønlands skjulte daler, har amerikanske forskere brukt satellittradarer på flere satellitter, blant andre en japansk, en kanadisk og en tysk.
Slik har de målt farten og retningen som isen beveger seg med, samt snømengde og smelting ut i sjøen.
Data fra satellitten ble supplert med målinger av istykkelsen fra flyradar. Målingene viste at isen på Grønland skjuler mange dalkløfter som går helt fra havkanten og opp til 100 kilometer innover i landet, mye lengre enn tidligere antatt.
Videoen viser hvordan satellitten avslører terrenget under isen.
To antenner gir nøyaktighet
Satellittradarer kan måle avstanden ned til overflaten av vannet eller iskanten svært nøyaktig. Grunnleggende sett måler de tida som går fra radarsignalet sendes ut, til radarekkoet kommer tilbake fra vann eller is.
Nøyaktigheten blir svært høy fordi satellitten har to antenner. Ekkoet treffer de to antennene til litt forskjellig tid, avhengig av hvilken retning de kommer fra.
Slik kan satellitten skille mellom ekko som kommer fra forskjellige steder på isen eller vannet, og nærmest prikke seg inn mot ett bestemt målepunkt. Teknikken kalles syntetisk apertur-radar.
