Man kan ikke si annet enn at geologene Merethe Frøyland og Jørn Hurum har gjort det bra, begge to.

Hun er profilert innen fagdidaktikk, og har vært en av arkitektene bak det flunkende nye geologifaget i videregående skole. Han er hele Norges fossilforsker, med fantastiske funn som Ida og monsterøgla på Svalbard på samvittigheten.

Men bak, under og over læreplanene og fossilfunnene, ligger kanskje det prosjektet som engasjerer ekteparet mest: De vil ha revolusjon! En skikkelig omveltning i formidlinga av naturfag – både innen skolen og fra forskerhold.

Skjønt ved første øyekast virker de kanskje ikke så rebelske, noen av dem.

Gourmetbrød og fiskeboller

Merethe Frøyland utstråler slett ikke noen opprørsk natur, der hun ønsker velkommen i døra på et trivelig trehus i et byggefelt utenfor Oslo. Ikke Jørn Hurum heller, for den saks skyld. Han stikker hodet ut av kjøkkenet og forkynner at surdeigsbrødet snart er ferdig. Prosessen har tatt omtrent fem timer.

- Det er Jørn som er gourmeten og kokken her i huset, forteller Frøyland.

- Jeg spiser hva som helst. Når han er borte, koser jeg og Ida oss med fiskeboller i hvit saus og den slags, ler hun.

Til gjengjeld er det Frøyland som står for kjøringa. Det er nemlig bare hun som har førerkort. Dessuten vier hun en god del tid til kreasjon av strikkeplagg av alle typer. Man skulle kanskje tro at ektefellene er temmelig forskjellige?

Det mente i hvert fall vennene deres på universitetet, da de skjønte at de to var i ferd med å bli et par.

Nerden og blondinen

- Hehe. Jeg ble nok sett på som en nerd, sier Hurum.

- Mens jeg var det stikk motsatte. Bleika blond og alltid på fest, humrer Frøyland.

- Jeg gikk året over Jørn, men det var små kull og en god del felles fester og ekskursjoner. Vi ble fort kjent med hverandre og ble snart gode venner.

- Vi fant tonen og snakket om alt, både faget og livet generelt. Det viste seg fort at vi hadde samme livsanskuelse og livssyn. Men vennene våre frarådet oss veldig å bli sammen. De mente at vi var alt for ulike.

Men skinnet kan altså bedra, og i virkeligheten har ekteparet det meste til felles.

Sammen har de fylt huset sitt med steiner og mineraler av alle slag. De har fulgt med hverandre på konferanser og ekspedisjoner over hele verden, og de bruker hverandre som rådgivere og sparringspartnere både når det gjelder fagspørsmål og personlig filosofering.

- Merethe er mye mer spenstig i tankene enn mange kollegaer, sier Hurum.

- Jeg prøver gjerne ut ideer og setter ord på dem for Jørn, forteller Frøyland.

Ikke sjelden svarer de i vi-form.

Dessuten kommer det fort fram at de brenner, begge to. Når de prater om fossiler, didaktikk eller stuntgeologiprosjekter i barnehager, er det med en glød som kunne antenne en vasstrukken stubbe.

Forkynnerne

- Vi kan nok bli litt voldsomme. Merethe ble jo kalt emissæren fra Jæren, og det er litt sannhet i det. Vi liker det vi driver med så godt at vi sikkert kan bli litt misjonerende til tider, humrer Hurum.

- Men det er et kjempekick når vi merker at mottageren forstår! stråler Frøyland.

- Ja. De øyeblikkene hvor du ser at du tenner en indre glød hos noen. Selv om det er én av tusen. Du føler at du har gitt dem noe, supplerer Hurum.

- I mars, da vi sist arrangerte dinosaurhelg på museet, hadde vi 2400 besøkende. Midt i kaoset var det én gutt som ble stående i 45 minutter og se på forskerne som møysommelig børstet skifer av et fossilfunn. Opplevelsen var helt tydelig et høydepunkt for ham.

- Det er slike øyeblikk som driver meg videre. Så får professorene bare være så sinte de vil.

Det blir de nemlig innimellom.

Hurum og Frøyland mener at mye av fagformidlingen både i skolen og fra forskerhold i alt for stor grad drives på fagfolks premisser. Alternativet er imidlertid ikke alltid etter fagmiljøets smak.

Når ekteparet hiver fagspråket på skraphaugen, blir det fort litt protester.

Ut med faguttrykkene

- Da jeg studerte på universitetet reagerte jeg på at det ble mye ord og faguttrykk, og lite knytning til landskapet og virkeligheten, sier Frøyland.

- Vi lærte et språk som etter hvert ble hindrende da jeg skulle finne gode, dagligdagse ord for det jeg drev med. Det var så viktig å kunne de riktige ordene at vi glemte historiene.

- Når vi ble tatt med ut i felt var professorene mer opptatt av å fortelle oss hva vi så og hvilke geologiske begreper de representerte, enn å hjelpe oss til å finne ut av det selv. Det har gjort oss veldig fokusert på å bruke de riktige begrepene. Kan vi ikke dem, er vi ikke seriøse nok.

- Slikt dreper nysgjerrigheten.

- Disse holdningene står i veien for god formidling, sier Frøyland, som understreker at faguttrykkene selvfølgelig kan være nyttige for fagfolkene.

- Det er klart at man kan ha bruk for spesialiserte ord for å effektivisere vitenskapelig kommunikasjon. Men vi burde klare begge deler.

- Jeg mener vi kan kutte ut de fleste faguttrykk i skolen og i forskningsformidling. Men mange fagfolk synes det ville være helt hårreisende.

Frøyland jobber nettopp med å endre didaktikken for naturfag, og har erfaringer med at forandringer ikke alltid er like velkomne.

- Det koster. Vi har ikke bare venner, for å si det slik, sier Frøyland alvorlig.

Hurum stemmer i:

- Stikker du hodet ut må du regne med det.

- Men det er jo litt motiverende også, da, skyter Frøyland inn med et lurt smil.

- Hehe. Ja, det går en faen i oss, gliser Hurum.

Den fandenivoldskheten har nok vært god å ha i året som har gått.

The Ida Experience

Den 19. mai 2009 presenterte Hurum og forskerkollegaene hans fossilet Ida for verden. Og det var ikke bare vitenskapsfolk som fikk ta del i begivenhetene.

- Jeg tenkte formidling parallelt med forskning fra jeg så bildet av fossilet for første gang, sier Hurum.

- Alt var perfekt! Selve fossilet som er helt ikonisk, historien bak oppdagelsen og historien til Ida: Hun var bare et barn da hun døde – vi kan fremdeles se melketennene hennes! Hun var en ape og hun er veldig gammel.

Fossilet representerte ikke bare et unikt vitenskapelig funn, men også en sjeldent god anledning til å formidle kunnskap om evolusjon og dyp tid til folk flest – ikke minst til barn.

- Det var dette jeg tenkte på de to første nettene etter at jeg hadde fått vite om fossilet, sier Hurum.

Han satte i gang et helt formidlingsprosjekt, samtidig som forskningen på Ida pågikk for fullt. Til slutt kom alt ut samtidig, og startet med en høyprofilert pressekonferanse i New York.

Alt på en gang

Forskningen var publisert i en såkalt open access publikasjon, slik at den ble gratis tilgjengelig for alle som ville lese.

Samtidig med forskningsrapporten kom nettsida, TV-dokumentaren fra History Channel, ZDF, BBC, den populærvitenskapelige boka, kosedyret Ida – i autentisk størrelse – samt et lite arsenal av skyggeluer og T-skjorter.

Og vinkelen var spisset. Ida ble omtalt som The Link – altså bindeleddet. Snart hadde andre føyd til ”missing” og mange snakket om det manglende mellomleddet - fossilet som fyller et hull i vår rekke av forfedre.

Ida ble presentert som paleontologenes hellige gral – en revolusjonerende rosettastein i forskningen på menneskets utviklingshistorie. Hurum selv sa at fossilet kom til å bli en del av lærebøkene i de neste hundra åra.

Den eldgamle apen ble verdensberømt over natta, og historien begynte å leve sitt eget liv i mediene, helt utenfor forskernes kontroll.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange norske og internasjonale forskere var i harnisk.

- Så bare dritten

Det haglet inn med kritiske kommentarer til den lemfeldige omgangen med begrepet ”missing link”, som ansees for utdatert i vitenskapelige kretser. Hurum ble sterkt kritisert for å ha gått ut så høyt, i stedet for å understreke at funnet er en liten byggestein som bidrar i en stor sammenheng.

Det ble også antydet at Hurum var kjøpt og betalt av produksjonsselskapet og at han første og fremst var ute etter medieoppmerksomhet og penger.

Selv om Hurum nok hadde ventet litt protester, kom stormen fra fagfolk som en overraskelse.

- Reaksjonene var kraftigere enn jeg hadde regnet med. Jeg er vant til at folk snakker med meg, ikke at de skjeller meg ut i avisartikler, sier han.

- Den gangen så jeg bare all dritten som kom, ikke støtteerklæringene, selv om det var en del rosende telefoner og e-poster også.

- I tillegg satt nok mange på gjerdet. Men så fikk jeg Forskningsrådets formidlingspris i oktober, og etter det ble det liksom greit å støtte meg. Da kom mange av gratulasjonene for Ida-funnet.

Anarkistisk akademisk prosjekt

Frøyland opplevde også prosessen på nært hold, og synes det var ei stri tid.

- Reaksjonene var helt ekstreme og det foregikk over hele verden, ikke bare i Norge. De første par ukene var det over en million innlegg og artikler på internett på alle tenkelige språk. Det var utrolig slitsomt.

- En stund var jeg bekymret, og tenkte at dette er for mye å bære for én person. Men det var viktig også! Dette var et demokratiprosjekt, sier hun.

Hurum er enig:

- Det var et slags anarkistisk akademisk prosjekt, smiler han.

- Jeg brøt mange uskrevne regler og tråkket på tær som jeg ikke engang ante eksisterte. Dagen etter pressekonferansen fikk jeg for eksempel en sint telefon fra Ann Gibbons, en av journalistene som skriver artikler om ny forskning for vitenskapstidsskriftet Science.

- Hun fortalte at hun var vant til å få artikler fra forskere tre uker før de publiseres, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sendt henne noe. Carl Zimmer, som driver med det samme, skjelte oss ut på bloggen sin.

- Disse journalistene er vant til å ha et hoff av forskere som gir dem forskningen sin. Så kan de hente inn kommentarer og lage artikler som de selger til de store vitenskapsjournalene. Det finnes et helt system av folk som tjener penger på vitenskap. Det vi gjorde tar fra dem levebrødet.

- Jeg har også fått et innsyn i norsk akademia som ikke er så pent. Det er noen personer som styrer veldig mye, og mange som er redde for hverandre og ikke tør å si hva de synes, sier Hurum.

- Mange støtta meg gjennom e-poster og direkte kontakt, men ga samtidig uttrykk for at de ikke turte å gjøre det offentlig. Vi fikk røyka ut holdninger i miljøet som folk på utsida hever øyenbrynene over.

Eminem og gode samtaler

Mens det stormet som verst, hjalp Frøyland og Hurum hverandre med å holde ut, lett assistert av visdom utenfra.

- Jeg bruker ofte musikk til å avreagere. Særlig Eminem i det siste. Han synger mye om media, smiler Hurum.

- Ja, han tar faktisk opp utrolig mange viktige temaer. Det er folkeopplysning på høyt plan, sier Frøyland.

Hurum forteller også at en gammel hobby kom til nytte.

- Jeg er veldig opptatt av geologiens historie. Litt manisk, faktisk. Men det er en god forankring. Når det stormer som verst så vet jeg jo at det har stormet før. Det gir et overblikk over det som skjer i dag, og gir meg en mer avslappet holdning til tingene.

Dessuten ble hendelsene grundig dissekert både over kjøkkenbordet og dashbordet.

- Vi har hatt noen gode og interessante samtaler rundt dette, sier Frøyland.

- Etter hvert begynte vi å spørre oss: Hva er det egentlig som skjer her? Hvorfor er de så sinte?

- Vi prøvde å analysere hva som lå bak. Vi fikk sortert hendelsene og ryddet i hodet. Det var en spennende prosess.

Idas lov

- I noen tilfeller dreier det seg nok om noe så enkelt som ”mitt fossil er viktigere enn ditt fossil”. Vi må bare la det få litt tid. Vi har beskrevet verdens fineste primatfossil, og da må de andre bare få lov til å rase fra seg i noen år, smiler Hurum, og forklarer litt på fleip at han synes han ser en slags lovmessighet i protestene.

- Jeg har oppdaget Idas lov, som går som følger: Jo mer fragmentarisk et fossil er, jo sintere er forskerne som jobber med det. De som bare har et par tenner å forske på, er ofte de verste. Jeg kunne tenke meg å lage en graf over det, sier Hurum.

Men uansett sinne og reaksjoner, synes han planen virket omtrent som den skulle. Ida er blitt et kjent navn for de aller fleste.

- Kosedyret har fungert over all forventning. Når småjenter kommer til museet med et helt utslitt Ida-kosedyr, for at hun skal få møte den virkelige Ida, da tror jeg at vi har nådd igjennom, smiler Hurum.

- Jeg skulle gjerne hatt flere produkter. Vi er for eksempel i gang med å lage ei barnebok. Jeg skulle ønske vi hadde hatt den med en gang, så vi hadde nådd ut til enda flere barn.

Tam Ardi

Selv om Hurum mistet kontrollen over hva som skjedde i mediene, og godt kunne vært foruten noe av det som skjedde, mener han fremdeles at strategien var riktig. Han synes det vises tydelig i saken rundt Ardi, et minst like viktig menneskefossil som ble offentliggjort bare noen måneder etter Ida.

- Discovery Channel og Science prøvde å gjøre et lignende formidlingsprosjekt, som endte i et magaplask. Antagelig var de skremt av hva som hadde skjedd med oss. De dempet alt, og brukte ingen spissformuleringer, sier Hurum.

- Resultatet var at de ikke klarte å sette funnet i perspektiv. Alt var så rundt formulert at ingen utenforstående skjønte hva som var spesielt.

Hurum mener også at det kom noe godt ut av alle de negative reaksjonene rundt Ida-lanseringa.

- Forskningsformidling ble debattert over alt! Ida ble også hovedtema på en stor internasjonal dokumentarfilmkonferanse etterpå og flere studenter tar nå mastere på formidlingen og pressens reaksjoner.

Og det er jammen på tide med litt debatt, mener Frøyland og Hurum. De synes forskernes syn på formidling ofte er forstokket og foreldet.

Formidling er forenkling

- Mange norske forskere har en fobi mot popularisering, sier Frøyland. Hun får støtte av Hurum:

- Forskere har sagt til meg at det er det folk ikke forstår de blir imponert over. Språket mange bruker om forenkling er ofte nedsettende. De omtaler det som vulgarisering eller tabloidisering, sier han.

- Dessuten gjentar de ofte at formidling og forenkling er ikke det samme. Du behøver ikke forenkle for å formidle, er mantraet. Forskerne gjemmer seg bak dette og hevder at det er umulig å formidle uten å bruke faguttrykk.

- Men dette er jo en total logisk brist! Hvis formidling ikke er forenkling – hva er det da?

Hurum og Frøyland trekker fram et eksempel. De har utviklet et undervisningsopplegg om bergarter for de aller minste, og har selv kjørt det som et prøveprosjekt i datteren Idas barnehage. Men prosessen fram mot ferdig opplegg var lang og vanskelig.

Tre enkle grupper

- Det tok oss 15 år å klare å strippe den faglige kunnskapen vår ned til noe barnehagebarn kan forstå – å våge å forenkle nok til å si at det holder å bruke steinens mønster til å identifisere den, sier Frøyland.

Hun forteller at de brutalt delte jordas utallige spesialiserte grupper av stein opp i ett mønster til hver av de tre hovedgruppene bergarter: De prikkete magmatiske bergartene, de stripete metamorfe bergartene og de lag-på-lag-mønstrede sedimentære bergartene.

Inndelingen ble gjort etter hvordan steinen dannes, og mønstrene er nettopp resultatet av skapelsesprosessen.

- Og dette forstår ungene, sier Frøyland entusiastisk.

- De skjønner historien bak prikkene og stripene i steinene. De samler og studerer steiner og foreleser for foreldrene ved middagsbordet.

- I et tilfelle hadde barna gjenfortalt historiene til de yngre ungene, og satt dem i gang med å samle prikkete steiner. De skulle nemlig lage lava av rompekomfyr – eller altså den magmatiske bergarten rombeporfyr, ler Hurum.

- Og en pappa var helt fortvilet, han hadde fått hele boden full av stein.

På fagets premisser

Prosjektet traff ikke bare barna, forteller Frøyland.

- I etterkant opplevde vi at de ansatte kom til oss og sa: ”Nå tør jeg endelig undervise i geologi!” Og etterpå har barnehagen kjørt opplegget alene hver høst.

Men forenklinger av dette slaget er ikke nødvendigvis så vanlige innen formidlinga, mener Frøyland.

- I didaktiske miljøer er man også opptatt av at elevene skal kunne begrepene, at de skal kunne ”naturfagspråket”.

- Med dette fokuset kan vi lett glemme det jeg mener er det viktigste, nemlig at elevene skal forstå prosessene i naturen og opparbeide mot til å bruke egne observasjoner og resonnementer. Mye går ofte på fagets premisser, i stedet for det å gi glede av kunnskap.

- Det finnes mange slike uuttalte holdninger i miljøet, og det er alvorlig. Jeg mener faget trenger en skikkelig renovering.

Et slag for allmennkunnskapen

Frøyland mener skolen i mange tilfeller tenker feil når det gjelder pensum og læringsmål.

- Det er et veldig fokus på begrepslæring og realfag som rekrutteringsfag. Men rekruttering til høgskole- og universitetsstudier er ikke alt. Alle skal ikke bli akademikere. Vi trenger også foreldre og kommunepolitikere som har en grunnleggende forståelse for ulike fag.

- Hver dag leser vi om noe som har å gjøre med geologi: Tunneler, vulkaner, jordskjelv, tsunamier og så videre. Vi trenger allmennkunnskaper innen geologi for å skjønne hva dette dreier seg om. Slike allmennkunnskaper bør også danne bakgrunn for bestemmelsene til de som styrer.

Frøyland mener skolen heller bør fokusere på hva unge er interessert i og hva som er spennende og relevant for dem i deres daglige liv. Da hun selv var med å lage læreplanen for et nytt geologifag, satte hun meningene ut i livet.

- Vi tok bare med det kjekkeste av alt, gliser hun.

- Det var så utrolig meningsfullt! Vi lagde et morsomt allmennfag, og så får universitetet ta seg av spesialiseringen senere.

- Men selv denne læreplanen kunne ha godt av å bli redusert på antall kompetansemål, slik at lærer i større grad kunne bruke tid på hvert mål og hjelpe eleven til virkelig å forstå geologiske prosesser.

Geologisk visdom

Det er ikke nødvendigvis så lurt å forsøke å dytte de unge mot utdanning og rekrutteringsfag, mener Frøyland.

- De må få lov til å finne sin egen vei. Vi tenker på det i forhold til Ida, datteren vår. Vi må passe på å ikke fore henne med våre interesser hele tida. Det finnes alt for mange overstimulerte unge som lar være å ta utdannelse i ren protest.

Det er altså ikke nødvendigvis en ny dinosaurforsker som svinser rundt med venninnene sine ute på kjøkkenet, forsikrer Hurum.

- Vi vil ikke lage noen kopi av oss, så Ida har ikke haugevis av dinosaurbøker som mange kanskje tror, sier han.

Til nå har det visst dreid seg mye om insekter i stedet. Ida har drevet et eget larveklekkeri på rommet sitt og foreldrene har fått lære mye i prosessen. Nå ser det ut til at det er fugler som står for tur. I hylla står ei flunkende ny bok om alle de ulike fuglelydene.

- Så kan vi oppdage det sammen, sier Hurum, som innrømmer at dette er strategien.

- Vi venter til hun er blitt interessert i noe, og så tar vi litt av, ler han, men tilføyer at de to voksne prøver å holde seg i skinnet, så de ikke overtar alt for mye.

Det spørs vel likevel hvor lett det er å skjule flammene til to som synes nesten alt er spennende. Men uansett hva den lille dama skulle velge å bli, kommer nok foreldrene til å forholde seg sånn noenlunde avslappet.

De er jo geologer.

- Geologien gir grobunn for filosofiske betraktninger. Det gir tidsperspektiver og mat for andre syn på verden rundt oss, forklarer Frøyland.

- Da jeg var student og grudde meg til eksamen, hendte det at jeg så på stjernene om kvelden og tenkte: Hva så om jeg stryker? Hvem bryr seg vel i den store sammenhengen?

- Vi vet også veldig godt at alt endrer seg med tida. Dermed er vi kanskje også litt mer avslappet til endring.