Paulabreen ses innerst i Rindersbukta som er en sidearm til Van Mijenfjorden. Credner- og Damesmorenene ble dannet da Paulabreen krysset over Van Mijenfjorden stengte av Kjellstrømdalen. (Foto: Eiliv Larsen, NGU)
Paulabreen ses innerst i Rindersbukta som er en sidearm til Van Mijenfjorden. Credner- og Damesmorenene ble dannet da Paulabreen krysset over Van Mijenfjorden stengte av Kjellstrømdalen. (Foto: Eiliv Larsen, NGU)

Forskeren forteller: Da Paulabreen skapte Svalbards største innsjø

Isbreen Hubbard rykker fram og er i ferd med å stenge hele Russellfjorden i Alaska. Det samme skjedde på Svalbard for 600 år siden.

Publisert

I Alaska rykker nå Hubbardbreen fram gjennom Disenchantmentbukta. Hvis framrykket fortsetter, vil isbreen om relativt kort tid stenge utløpet for Russellfjorden slik at den blir omgjort til en ferskvannssjø.

Nøyaktig det samme skjedde på Svalbard for 600 år siden. Da rykket Paulabreen fram gjennom Rindersbukta, stengte av de indre deler av Van Mijenfjorden og demmet opp en innsjø som strakte seg inn hele Kjellstrømdalen.

Innsjøen var større enn noen av dagens innsjøer på Svalbard og hadde en overflate som lå nesten 30 meter høyere enn dagens havoverflate.

Kartlegging gjort av Norges geologiske undersøkelse (NGU) de siste årene viser hvordan et hurtig breframstøt for cirka 600 år siden demmet opp en innsjø som var 25 kilometer lang og dekket et areal på 85 kvadratkilometer. Innsjøen var dermed betydelig lengre enn noen av dagens innsjøer på Svalbard.

Breen rykker frem og trekker seg tilbake

I de indre deler av Van Mijenfjorden, ved Svea, er det et stort morenekompleks som er skjøvet opp langs fronten av en isbre som rykket frem. Morenen består av et nes, Crednermorenen, som nesten stenger av fjorden, og den såkalte Damesmorenen langs fjordens nordside. Ved bunnen av Rindersbukta, 17 til 18 kilometer unna, munner Paulabreen ut i havet. Morenen ble dannet ved et framrykk av denne breen.

Kart som viser bresjøen som ble dannet da Paulabreen stengte av Kjellstrømdalen. (Foto: (Kart: NGU))
Kart som viser bresjøen som ble dannet da Paulabreen stengte av Kjellstrømdalen. (Foto: (Kart: NGU))

Som kanskje de fleste breer på Svalbard, er Paulabreen en såkalt surgende bre. Det betyr at den veksler mellom perioder der den smelter ned og perioder da den rykker uvanlig raskt fram, gjerne flere meter i døgnet. Paulabreen rykket siste gang fram i perioden 2003–2005 da fronten avanserte cirka 1300 meter. På begynnelsen av 1900-tallet lå brefronten omtrent der Rindersbukta munner ut i Van Mijenfjorden.

Det mest voldsomme breframrykket skjedde altså for cirka 600 år siden. Det ga opphavet til Credner- og Damesmorenen, som gruvesamfunnet i Svea er anlagt på.

Dalen blir skilt fra fjorden

Da Paulabreen rykket fram mot posisjonen ved Credner/Dames, rensket den fjordbunnen for leire og sand som var avsatt etter at innlandsisen trakk seg tilbake på slutten av siste istid. Dette vet vi fordi moreneavsetningen, som ble skjøvet opp foran isen, for en stor del består av slike havavsetninger med skjell som har aldre mellom cirka 8000 og 2000 år før nåtid.

Store mengder materiale ble på denne måten skjøvet opp til de enorme som av en enorm bulldoser og dannet på den måten moreneavsetningene som er så dominerende i dagens landskap.

Under framrykket var det en enorm tilførsel av is og sedimenter. Ved fronten ble breis isolert fra den aktive breen og begravd unders stadig nye lag med tilførte sedimenter. Begravd is har senere smeltet og gitt opphav til de mange innsjøer. I sedimentene på fjordbunnen utenfor breen er det spor etter materiale droppet fra isfjell som drev ut fjorden.

I dalsidene innover mot Kjellstrømdalen i nesten 30 meters høyde er det en strandlinje etter innsjøen som ble demmet opp. Innsjøen oversvømte de tidligere fjordområdene og dalen innenfor med den følge at planter og dyr som levde der, ble utryddet.

Om innsjøen eksisterte lenge nok til nytt liv etablerte seg, vet vi ikke. I innsjøen ble det avsatt store mengder breslam. Disse ligger over avsetninger dannet i den tidligere fjorden og dalen som ble dekket av innsjøen.

Demningen brister

Da breen smeltet, forsvant demningen, og innsjøen gikk over i historien. Den ble tappet mot vest, ut i Van Mijenfjorden, slik flere dreneringsspor viser. Dermed begynte reetableringen av fjorden og dalen slik vi kjenner disse i dag. Ved å bore og grave i disse områdene har vi funnet planterester og skjell under og over sedimentene som ble avsatt i bresjøen.

Dateringer av disse viser at sjøen eksisterte for omtrent 600 år siden. Vi vet likevel ikke hvor lenge breframrykket, innsjøen og den påfølgende tilbakesmelting varte. Trolig skjedde alt i løpet av noen få år. Forandringene som skjedde i landskapet, og konsekvensene lokalt for plante- og dyreliv var likevel enorme.

Avsetninger dannet i bresjøen som ble demmet av Paulabreen. Radicarbondateringer over og under disse viser at innsjøen og dermed bredemningen, eksisterte for cirka 600 år siden. (Foto: Astrid Lyså, NGU)
Avsetninger dannet i bresjøen som ble demmet av Paulabreen. Radicarbondateringer over og under disse viser at innsjøen og dermed bredemningen, eksisterte for cirka 600 år siden. (Foto: Astrid Lyså, NGU)

Hubbardbreen i Alaska er nå i framrykksfasen. Trolig vil breen og innsjøen som den vil demme opp, gå gjennom en tilsvarende utvikling som sine motstykker på Svalbard. Men når dette vil skje, vet ingen.

Paulabreen vil helt sikkert rykke fram igjen. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at utløpsdistansen fra nåværende posisjon skal bli stor nok til å stenge av Kjellstrømdalen, men helt sikre kan vi ikke være.

Brevariasjoner gir store endringer i landskapet

Innsjøer av midlertidig varighet er svært vanlig i nærheten av breer. Avhengig av topografi og hvor stort område som var dekket av is, har det vært fra noen av verdens største innsjøer under siste istid i Nord-Russland til små innsjøer der en liten dal har blitt avsnørt av en bre.

Et ferskt eksempel fra Svalbard er Trekantvatnet som nylig fikk sitt navn. Denne innsjøen blir stadig større fordi de tre breene som demmer innsjøen smelter tilbake slik at ferskvannsbassenget foran utvides. Dette er altså motsatt av hva som skjedde for 600 år siden da Paulabreen rykket fram og demmet en innsjø.

Referanser:

Kristensen og Benn: A surge of the glaciers Skobreen–Paulabreen, Svalbard, observed by time-lapse photographs and remote sensing data. Polar Research, november 2012, doi: 10.3402/polar.v31i0.11106.

E. Larsen mfl: Kvartærgeologisk og geomorfologisk kart, Svea, Svalbard, M 1:70 000, Norges geologiske undersøkelse, 2015.

L.A. Stearns mfl: Glaciological and marine geological controls on terminus dynamics of Hubbard Glacier, southeast Alaska, Journal of Geophysical Research: Earth Surface, juni 2015, doi: 10.1002/2014JF003329. Sammendrag