Forskeren forteller: Jakter på fortidens klima

Heidi Ryen forsker på klima og miljø på Svalbard for 130 000 år siden. Gjennom å forstå fortiden, skal framtidens klimaendringer forutsies bedre. Her forteller hun om sitt arbeid.

Publisert

Mens klimadebatten raser og verdenssamfunnet streber etter å finne gode og billige løsninger for å begrense menneskenes påvirkning på miljøet, sitter forskere verden over og arbeider frem data for å bedre forståelsen av fortidens klima og naturmiljøets variasjoner.

Denne forståelsen er grunnlaget for å lage bedre modeller for fremtidens klimautvikling og miljøendringer. Dette arbeidet er jeg med på gjennom mitt PhD-prosjekt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Målet med arbeidet mitt er å bidra til rekonstruksjonen av klima- og miljøendringene på nordvestkysten av Svalbard de siste 130 000 år. Gjennom å studere sedimentene langs kysten forsøker vi å kartlegge de naturlige miljøendringene, som for eksempel isens utbredelse og bevegelse i glasiale perioder.

Kan vi finne ut hvorfor og i hvilke perioder breene vokste og minket, hvilket de har gjort flere ganger i denne perioden, kan vi bedre forståelsen av fortiden, og ut i fra dette sikrere forutsi hvilken effekt fremtidige klimaendringer vil ha på naturmiljøet og dermed oss mennesker.

Da jeg i 2007 satt med innspurten på masteroppgaven min her på UMB, var jeg usikker på hvor jeg skulle ta veien videre. Fra før hadde jeg bakgrunn fra naturforvaltning på Institutt for naturforvaltning, og utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo.

I masteroppgaven studerte jeg havnivåforandringer og landskapsutviklingen på Lista (Vest-Agder) ut fra sedimentstudier og bruk av georadar. Dette vekket en fasinasjon og nysgjerrighet for hvordan landskapet og naturmiljøet endres og formes.

Heidi T. Ryen i arbeid på Svalbard. (Foto: Erik Fosheim Brandsborg)
Heidi T. Ryen i arbeid på Svalbard. (Foto: Erik Fosheim Brandsborg)

I forbindelse med det internasjonale polaråret dukket det opp en mulighet til å fortsette å jobbe med klima- og landskapsutvikling gjennom kvartærgeologi og georadar, som var det som hadde opptatt mye av interessen min de siste årene. Nå har dette preget arbeidsdagen i nesten to år, og georadaren og jeg har lagt flere mil bak oss på Svalbard.

Mine øyne under bakken

Kvartærgeologer på tur viser gjerne stor entusiasme ved synet av en gravemaskin. Denne entusiasmen kan sikkert delvis skyldes latskap, men mest faglig interesse da en aktiv gravemaskin gir mulighet for innsikt i sedimentene på stedet.

Vanligvis krever et godt kikkehull flere timers arbeid med hakke og spade før en kan studere sedimentene. Georadaren gir meg som geolog et litt mer avslappet forhold til gravemaskiner og hull i bakken da den kan fungere som mine øyner under bakken.

Ved å sende elektromagnetiske bølger ned i bakken og måle tiden det tar før bølgene reflekteres tilbake gir georadaren et todimensjonalt bilde av bakken uten at vi trenger å grave.

Dette gir meg muligheten til å studere sedimentene og deres utbredelse over relativt store områder raskt og effektivt, og uten å måtte spa opp hver kvadratmeter av området jeg vil undersøke.

Hvorfor Svalbard?

Mange lurer på hvorfor forskerne alltid skal arbeide i ekstreme områder hvor ingen bor når de ønsker å finne ut ting. Folk vil jo helst vite hva som kommer til å skje der de bor.

Et argument er at den menneskelige påvirkningen i disse områdene er mindre og at en derfor kan få ”renere” data. Minst like viktig er det at Arktis er svært følsomt for klimaendringer og de største endringene vil skje her.

Dessuten bevares materialer som inneholder informasjon om tidligere tiders klima, for eksempel is og sedimenter, godt i det kalde og ugjestmilde klimaet som gjerne er kaldt selv i varmere perioder. Svalbard har blitt et viktig område for klimastudier nettopp fordi det ligger på grensen for hvor langt nord de varme havstrømmene når.

En liten klimaendring vil raskt kunne gi store utslag spesielt på vestkysten av Svalbard, som dermed fungerer som et slags termometer for klimaendringer i Arktis. Dette gjør det ekstra spennende å få være med å forske i nettopp dette området.

Science to the Public = SciencePub

Noe av det beste med å være stipendiat i et større prosjekt som SciencePub er at jeg er en del av, og kan bidra til, noe som er så mye større enn bare mitt arbeid. I tillegg får jeg innsikt i mye ulik forsking entusiastisk formidlet fra de som er med og bringer frem kunnskapen.

Forskerne som er tilknyttet SciencePub arbeider med ulike problemstillinger og forsker på klimaarkiver i havet, i is, på land og ved å følge menneskenes bevegelser. Noe av den viktigste satsningen med prosjektet har vært å få kunnskapen ut til folk og derav navnet – SciencePub.

SciencePub-gruppa her på UMB jobber med problemstillingen ”Ice-ocean interaction”. Vi ønsker å kartlegge isdekket og hvordan isens dynamikk var gjennom siste istid, og få kjennskap til havnivåforandringene som fulgte av dette.

Vi jobber også med å finne ut hva som er de viktigste faktorene for isens fremvekst og tilbakesmelting. Gjennom økt innsikt i denne dynamikken ønsker vi å kunne forbedre forståelsen av fortidens miljø- og klimaendringer.

Arbeidet ledes av min hovedveileder, professor Jon Landvik og med på teamet er også post doc. Helena Alexanderson og førsteamanuensis Mona Henriksen, så jeg er i trygge hender og blir både godt veiledet og utfordret i arbeidet mitt.