Da jeg var barn, ville jeg bli paleontolog. Da jeg begynte på Blindern, oppdaget jeg imidlertid til min store skuffelse at i Norge, eller i hvert fall i Oslo, der går veien til paleontologiens vidunderlige verden gjennom geologien.

Selv syntes jeg innsikt i biologi og evolusjon hadde vært en bedre entré, men stein og mineraler skulle det være.

Og dermed røyk den drømmen.

Hva er stein?

Jeg har nemlig aldri fått riktig dreis på dette med stein. Hva er egentlig en stein? Hva skiller en stein fra et mineral? Hvordan blir de til? Hvor kommer de fra?

Disse spørsmålene sto for meg som så tørre og fjerne og ubegripelige, at jeg valgte entomologien og økologien i stedet.

Hadde jeg derimot fått Jørn Hurum og Merethe Frøylands glimrende bok “Stein” til jul en gang i barndommen, ja da kunne mye ha blitt annerledes…

Nå, etter bare noen minutters gjennomlesning, kan jeg nemlig plutselig fortelle mine barn om forskjellen på gneis og granitt, jeg kan fortelle om diamanter fra Finnmark, om basalt, som finnes både på jorda og på månen, og altså om rombeporfyr - som jeg har et prakteksemplar av i hagen.

Kilimanjaro

“Vi sitter i en liten firehjulstrekker som humper av gårde på kjerreveier på østsiden av kjempevulkanen Kilimanjaro i Tanzania.”, skriver forfatterne.

“Først da vi etter en dags ferd er framme i masailandsbyen der sjåføren vår bor, finner vi det vi leter etter. Utenfor den store løveporten rundt jordhyttene plukker jeg opp en stein som ser kjent ut.”

“Stein” er en bok beregnet på barn og ungdom. Og hvordan i all verden får du slike interessert i noe så tørt som gneis og granitt? Kanskje slik Hurum og Frøyland prøver i tekstbrokken over?

Rombeporfyren blir vitterlig adskillig mer spennende når du finner den utenfor løveporten i Tanzania, enn under epletreet på Tjøme.

Og så har vi det merkelige faktum at den nesten ikke finnes noe annet sted - bortsett fra ved et fjell på Sydpolen.

Grunnen er, forteller Hurum og Frøyland, at Norge har en sjelden geologisk forhistorie - som vi deler med Øst-Afrikas Rift valley og deler av Antarktis.

Journalistiske grep

Forfatterne har en tilforlatelig og rett fram, hverdagslig stil - hvilket ikke burde overraske noen som har sett Hurum presentere dinosaurer på tv.

De blander skildringer og fakta, anekdoter avbrytes av saksopplysninger - rett og slett slik mange mener man bør skrive for de yngre aldersgrupper.

I tillegg er de velsignet med den ekstra lille mediabrodden som vi journalister etterstreber, evnen til å vri stoffet litt ekstra, og slik gjøre det enda bitte litt mer spennende:

Kritt er således en “samling gamle alger”, evaporitter er “utørkede hav” og sandstein er “forsteinede sanddyner”.

Men hvor ble det av Victor?

Alt er imidlertid ikke perfekt.

Til tider svikter det i redaktørabeidet. Steinomtalene er delt i tre hovedkapitler, “Størkningsbergarter”, “Sedimentære bergarter” og “Omdannede bergarter”

Hvert kapittel starter forbilledlig med en liten teaser, slik jeg demonstrerte med porfyren og løveporten; en historie egnet til å dra leseren inn i stoffet.

I teaseren til “Omdannede bergarter” møter vi således Victor Moritz Goldschmidt som kom til Norge som 13-åring, og ble vår fremste ekspert. Men hvor ble det av ham? Etter noen få linjer forsvinner han sporløst - for aldri mer å dukke opp.

Hvorfor var han egentlig med i historien? Som leser blir du sittende litt forvirret og bla fram og tilbake - var det ikke et poeng med denne gutten? Hvorfor var han her?

I tillegg kunne forfatterne godt fortelle oss hvor bildet på sidene 22 og 23 er tatt - sånn at vi kan dra dit neste gang vi skal bade. Granitt og svale svaberg!

Stein
av Merethe Frøyland og Jøn H. Hurum
Vitenskapsbiblioteket
Gyldendal, 2007
68 sider