Platetektonikk er en teori eller et dogme om hvordan Jorden er inndelt i et dusin store og små plater som hovedsakelig skyves fra hverandre og danner ny havbunnskorpe slik som Atlanterhavet, eller kolliderer og danner fjellkjeder slik som Himalaya, da den indiske plate kolliderte med Asia for omkring 50 millioner år siden.

De fleste forskere er enige om at det er en rekke observasjoner som ikke passer inn i en slik forenklet modell, og drivkreftene for platetektonikk er fortsatt et betent emne. Platetektonikk er derfor å regne som en arbeidsmodell for undertegnede og de fleste andre geoforskere.

I denne boken går Karsten M. Storetvedt mye lenger. Han tar et kraftig oppgjør med tradisjonell platetektonisk tenkning, og forkaster i realiteten hele teorien.

Storetvedt har brukt anslagsvis 20 år til å utvikle sin egen teori om Jordens utvikling. I hans versjon erstattes tradisjonell platetektonikk av en (i alle fall for undertegnede) relativt ubegripelig teori om storskalarotasjoner, forandringer av Jordens rotasjonsakse og tidevannskrefter.

Boka er sterkt preget av å være skrevet av en ensom og isolert forsker i kamp mot et eksisterende dogme. Bokas første kapittel er for så vidt interessant fra et rent filosofisk synspunkt, da det er et historisk faktum at store vitenskapelige fremskritt har sin bakgrunn fra annerledes tenkende individer. Slik vil det alltid være. Imidlertid er det ikke slik at alle annerledes tenkende individer hadde rett, når historien en dag skal skrives.

I sin bok er Storetvedt på jakt etter den evige sannheten om Jordens utvikling. Teksten er krydret med filosofiske sitater som “Facts do not cease to exist because they are ignored” (A. Huxley) eller “Facts which at first seem improbably will, even in scant explanation, drop the cloak which has hidden them and stand foreth in simple and naked beauty” (G. Galilei).

Overdrevet bruk av slike sitater for å fremme sin egen teori virker dessverre mot sin hensikt, og understreker Storetvedts ensomme kamp og kanskje frustrasjon.

Å prøve å forklare eller imøtegå Storetvedts teori i detalj i en bokanmeldelse ville medføre en ny bok, og jeg vil derfor bare knytte noen generelle kommentarer. Storetvedt er flink til å finne svakheter i eksisterende teori, og en rekke av disse er jeg enige i. Det er disse anomaliene som gjør geovitenskapelig forskning interessant.

Imidlertid, i sin leting etter den fulle sannhet, i sin streben med å få alt tilpasset sin egen modell, forfalsker forfatteren virkeligheten. Målinger av hvordan magnetiske partikler er bevart eller orientert i gamle bergarter (palaeomagnetisme) gir oss informasjon om breddegraden til et kontinent når bergarten ble dannet. Dette er en av de viktigste informasjoner angående platetektonikk, ved hjelp av slike målinger kan forskerne rekonstruere kontinentenes dans på jordoverflaten. I dag finnes det anslagsvis 25 000 slike palaeomagnetiske målinger, naturligvis av varierende kvalitet.

Storetvedt ignorerer i all enkelhet de fleste av disse målingene, og bruker kun noen av sine egne studier og tolkninger, hovedsakelig fra 1970-årene, for å fremme sitt eget syn.

Det finnes absolutt ingen seriøse referanser til palaeomagnetiske studier i boken, bortsett fra til hans egne sære tolkninger - som dessverre ikke tåler dagens lys. Dette minner sterkt om historieforfalskning, og er uventet i en bok hvor forfatteren søker etter den evige sannhet!

Hvem bør da lese denne boken? Dette er definitivt ikke en bok for nybegynnere. Personer med gode basalkunnskaper i geologi og geofysikk, og som har generell interesse for vitenskapsfilosofi og annerledes tenkende forskere, kan imidlertid tenkes å ha utbytte av å lese dette.

Global Wrench Tectonics - Theory of Earth Evolution
av Karsten M. Storetvedt
Fagbokforlaget, 2003
397 sider
ISBN 82-450-0072-8
Pris kr 418