Inger Sandlie er internasjonalt anerkjent som ekspert på antistoffer. Hun er høyt skattet som forsker og foreleser på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), og fikk publisert en artikkel i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature sammen med sin første stipendiat. Hun er energisk, åpenhjertig, fargerik, temperamentsfull og strukturert, og har et talent for å få fram det beste i både studenter og samarbeidspartnere. Forskergruppen hennes ved Avdeling for molekylær cellebiologi bedriver grunnforskning på sammenhengen mellom struktur og funksjon av antistoffer hos mennesket, men Sandlie er også på stadig jakt etter mulige anvendelser av de prinsippene som grunnforskningen avslører. Derfor har forskningen allerede gitt opphav til to patenter, og to nye patentsøknader er innlevert.

Til tross for stor akademisk suksess, ønsker Inger Sandlie helst å være en helt alminnelig kvinne - så alminnelig at hun ble professor i løpet av kontortiden, nesten helt uten å ta kveldene og helgene til hjelp. Molekylærbiologen fra Stavanger var nemlig enslig mor i store deler av sønnens oppvekst, og måtte hente og bringe i barnehagen hver dag. - Jeg er litt stolt av at jeg har greid å kvalifisere meg og gjøre ganske mye innenfor barnehagens åpningstider. En varm tanke til barnehagen! sier hun i dag.

- I dag er livet annerledes, og jeg kunne saktens jobbe døgnet rundt hvis jeg for eksempel engasjerte meg mer aktivt enn jeg gjør i slikt som forskningspolitikk eller organiseringen av faget. Men jeg har valgt å beholde en del av fritiden, fordi jeg har mest lyst til å være en alminnelig kvinne som ikke blir helt oppslukt av arbeidet, tilføyer hun.

Fremtidens medisin

Inger Sandlie tenker seg om i ca. 0,2 sekunder, før hun forklarer hvorfor antistoffer er et interessant forskningsområde.

- Antistoffer er modellmolekylene fremfor noen i studiene av hvordan og hvorfor molekyler i sin alminnelighet binder seg til hverandre. Om ti år vil antistoffer bli brukt til veldig mange medisinske formål. Allerede i dag utgjør ulike antistoffer 30 prosent av de nye proteinbaserte medisinene som ligger inne til godkjenning hos det amerikanske matvare- og legemiddeltilsynet (Food and Drug Administration, FDA). Den første generasjonen antistoffmedisiner er på markedet i dag, og de kommende generasjonene kan komme til å tilby nye behandlinger for store og viktige sykdomsgrupper som vi i dag har for lite å stille opp mot - blant annet kreft og autoimmune sykdommer som leddgikt, multippel sklerose og cøliaki. Antistoffer kan også brukes til å styrke immunforsvaret mot ødeleggende infeksjonssykdommer, eller til å dempe det hos mennesker med allergiske reaksjoner. Hm. Det skulle vel dekke det meste, svarer Sandlie.

- Hva er antistoffene egentlig for noe?

- Antistoffene er en viktig del av menneskets og andre virveldyrs immunforsvar. Antistoffene har en slags armer og en slags kropp, og kan sammenliknes med merkelapper. Med armene fester de seg til overflaten på bakterier, virus eller andre fremmedelementer. Vi lager milliarder av antistoffer som alle har forskjellige armer, og de kan kjenne igjen og feste seg til det meste. Noen ganger er det nok å dekke mikrobene med antistoffer for å uskadeliggjøre dem. Andre ganger virker antistoffene sammen med spesielle drepeceller og molekyler. De ser antistoffene som merkelapper, de ser hvor merkelappene er festet, og går til angrep, forklarer Sandlie.

Tre gløgge Stavangerjenter

Men disse forsvarsverkene kan gjøres enda bedre. - En kan nå hente fram og masseprodusere enkelte antistoffer som kan binde seg til ønsket mål, nærmest uansett hva det måtte være. Armer med spesielle bindingsegenskaper kan kombineres med en «skreddersydd» kropp. Spesielt det siste er jeg interessert i. Antistoffenes evne til binding innebærer at de kan blokkere et stoff som ikke skal være i kroppen, eller de vil kunne aktivere, hemme eller drepe forskjellige celletyper. De kan også bære med seg andre molekyler som leveres på riktig adresse. Det er viktig å få antistoffene fram til riktig sted i kroppen, og det kommer til å bli noe av utfordringen for fremtidens molekylære medisin: Styringen av molekyler til de stedene hvor de kan gjøre nytte. Biodistribusjon er et veldig godt ord, sier Sandlie.

Ett av de patentene som Sandlie og medarbeidere nylig har innlevert, handler nettopp om biodistribusjon. - Det er snakk om et helt nytt prinsipp med molekyler som er mindre og enklere enn et antistoff. Molekylene kan produseres i en bakteriecelle, og har evnen til å gjøre mange av de samme tingene som et antistoff. Vi er blant annet interessert i å se på hvordan dette molekylet kan styres til spesielle deler av kroppen, forklarer Sandlie.

- Hvorfor ble du realist og molekylærbiolog?

- At jeg havnet akkurat her, henger sammen med at Forskningsrådet bevilget penger til et antistoffprosjekt for mange år siden. Tore Godal, som på den tiden var leder for Immunologisk laboratorium på Radiumhospitalet, hadde ideen. Nå har han en høy stilling i Verdens helseorganisasjon, for øvrig. Jeg ble ansatt som forsker i dette prosjektet, og fikk full tenning på antistoffdesign, forteller Sandlie.

- Men hvis du går litt lenger tilbake, har jeg både en mor og en tante som har vært innom forskning. Mor tok hovedoppgave ved Kjemisk institutt i 1949, og publiserte en artikkel som het Validity of the Seliwanoff reaction on fructose. Min tante studerte også kjemi og tok doktorgrad i Skottland på 50-tallet. Det var vel ikke verst for to jenter fra Stavanger! Jeg har ikke hatt noen direkte nytte av dette i karrieren min, men mor brukte biologikunnskapene til å gi meg fine naturopplevelser i oppveksten. Jeg kan ikke ha vært mer enn 5-6 år da mor forklarte om de recessive arveanleggene som har gitt meg rødt hår. Jeg tror også jeg var fem år da jeg hørte om de ornitokoprofile lavartene for første gang, sier Sandlie og ler hjertelig.

En tvisynt ambassadør

- Det er mange som er skeptiske til bioteknologien. Ønsker du å være en ambassadør for et fag med mange kritikere?

- Jeg er i alle fall veldig glad i molekylærbiologi! Jeg kan holde det samme kurset for studenter 12 ganger på rad, og når de kommer med det samme resultatet for 12. gang, roper jeg «Åh? Kult!» - og jeg mener det! Jeg blir like begeistret hver gang. Men jeg mener også at folk må få lov til å være engstelige ut fra en føre-var-holdning. Det er mye vi ikke vet, og jeg skjønner at folk er skeptiske når det gjelder slikt som genmat, gentesting, forsikringsavtaler, prognoser for sykdom, og så videre. Det er ikke bare de som mangler kunnskap, som er skeptiske, svarer Sandlie.

- Da du skulle komme for å portrettintervjue meg, måtte jeg ringe mannen min og spørre hvem jeg egentlig er. Han svarte at jeg har et verdisyn som er forankret hos det arbeidende folket, men at jeg er helt på linje med NHO hver gang det blir snakk om bioteknologi. Og det har han nok rett i. Jeg hører opplagt hjemme på den politiske venstresiden, samtidig som jeg ønsker at Norge nå skal bygge opp et konkurransedyktig næringsliv basert på bioteknologi. På dette området synes jeg partiene på venstresiden har helt håpløse standpunkter. Jeg tror forresten det er nokså vanlig at realister føler seg hjemme på venstresiden, selv om de hele tiden er skuffet over den veldige teknologiangsten som finnes i partiene der, svarer Sandlie.

- Nå er intervjuet snart slutt. Hva var det der med ornitoetellerannet lavarter?

- Ornitokoprofile lavarter? De som elsker fugleskitt, sier professor Sandlie og ler hjertelig igjen. Det måtte jo bli naturvitenskap med en jentunge fra Stavanger, som lærte slike ord nesten før hun kunne snakke rent.